Likevel tjener topplederne i landets 100 største selskaper mer enn ti ganger så mye, viser tall FriFagbevegelse har hentet inn. Tretten gjennomsnittlige årslønninger kan næringslivets elite putte i lomma i året. Som FriFagbevegelse påpekte, har topplederne så langt i år allerede tjent en normal årslønn. 21 dager tar det. Slike forskjeller er ingen tjent med.
Det gir ikke mening at noen for sin innsats skal få 11,5 millioner kroner, slik Statoil-sjef Eldar Sætre får, mens andre får 524.600. Det gir heller ikke mening at man som direktør for et statlig spillmonopol på Hamar skal tjene 3,2 millioner kroner. DNB-topp Rune Bjerke får over 8 millioner for sine timer. Vi våger påstanden at de alle hadde tatt jobben for mindre og gjort en like god jobb for halvparten. Fordi det er landets mest spennende lederjobber. Forsøkene på å intellektualisere og forskningsbelegge viktigheten av høye lederlønninger har pågått i tiår. Men det er sprøyt. Det er ingen naturgitt sammenheng mellom lønn og innsats, mellom lønn og resultater. Vi motiveres av langt flere faktorer.
Topplederlønningene i Norge har økt betydelig mer enn gjennomsnittslønningene de siste 20 årene. Ifølge Teknisk beregningsgrunnlag var veksten i topplønningene fra 1995 til 2013 67 prosent høyere enn veksten for normale lønninger.
Bevisstheten rundt farene med et samfunn med store forskjeller har økt betydelig de siste årene. Venstresiden har gjort en viktig jobb med å belyse mekanismene i samfunn med store forskjeller, hvordan tilliten tæres vekk og grunnlaget for velferdsstaten eroderer. Mangelen på folkevett, magemål og klokskap blant landets styrer som ansetter og setter lønnsnivået, bekymrer oss. Det er en forkvakla logikk som ligger til grunn. Samtidig maner de samme styrene til moderasjon blant vanlige lønnsmottakere.
Mange av landet største selskaper er statlige. Staten er ingen lønnssinke, men bør gå foran og vise vei med større fornuft når de hyrer sine toppfolk. Det er avgjørende for bærekraften i den norske modellen.