Uføre må se å pelle seg opp om mårran. De som kan, skal bidra, og lyskasterne er satt på begrepet restarbeidsevne. Nye regler for uførepensjon, som trer i kraft 1. januar 2015, legger til rette for å kombinere jobb og pensjon, og mulighetene er mange. Men er det å utnytte restarbeidsevnen bare de uføres ansvar?
Jeg har levd noen år med uførhet, jeg har kjent på skammen, fortvilelsen og redselen. Jeg vet hva det vil si å måtte slippe tak i jobben, få endret økonomi og leve med manglende forutsigbarhet. Men jeg er heldig, min arbeidsgiver har behandlet meg skånsomt og gitt meg alle muligheter. Jeg ser på meg selv som ressurssterk, og har jobbet systematisk over tid med endringene som har kommet. Helsevesenet har gitt meg den behandlingen jeg trenger, og jeg har møtt hardtarbeidende NAV-ansatte som gjør sitt ytterste for å løse store og viktige samfunnsoppgaver. Det er derfor med stor undring jeg flere ganger den siste tiden har kunnet lese om nedlatende holdninger til uføre.
Bak hvert tall i uførestatistikken er det et menneske. Vi som er uføre, er et speil av befolkningen, vi er administrerende direktører, kranarbeidere, sykepleiere, studenter, finansanalytikere, nordsjødykkere, krigsveteraner, advokater, rengjøringspersonale og oljearbeidere. Ung eller gammel, lavt eller høyt utdannet, innvandrer eller etnisk norsk. Det er ikke slik at man kan lure til seg en uføregrad. Bak hvert tall ligger en grundig vurdering fra lege og NAV. Å bli erklært ufør er en lang prosess som har store konsekvenser for den det gjelder. Økonomisk sett innebærer uførhet en reduksjon i inntekt til 66 prosent av tidligere inntekt. Identitet er knyttet til jobb og når den rakner kjennes fundamentet usikkert. Og det er ingen som frivillig ønsker seg dit.
Å være uføretrygdet er skambelagt. Man skammer seg over ikke å klare mer, ikke mestre, ikke bidra og være en del av storsamfunnet. Det er derfor unødvendig å snakke om en hardt prøvd gruppe som snyltere, NAV-ere, unnasluntrere, om lav arbeidsmoral, latskap og at det skal lønne seg å jobbe. Hvis det er så innmari mye å hente på trygdebedrag som det høres ut til, så ta dem det gjelder. Men min overbevisning er at det er mer å hente hvis man retter oppmerksomheten mot de høytlønnede som lurer seg unna å betale skatt. For hver gang vi tyr til denne begrepsbruken, rammes kreftoverlevende, trafikkofre, leddgiktpasienter og alle andre grupper som av ulike årsaker ikke er i stand til å yte hundre prosent i yrkeslivet.
Dessuten er det ikke bare viljen det kommer an på. Det er ikke slik at arbeidsgivere står med åpne armer og tar imot sjuke folk som trenger fleksibilitet fordi dagene fylles i varierende grad med behandlinger, fysisk aktivitet og legebesøk. Arbeidsoppgaver er ikke slik skrudd sammen at de ligger og venter til onsdag i neste uke mellom kl. 12.00 og 16.00. Arbeidsgivere tenker effektivitet, produktivitet og lønnsomhet. Oppgaver skal løses raskt, og det er ikke rom for å vente med et møte en uke. Dessuten: Hvilken arbeidsgivere ville kaste seg over en arbeidssøker fra BI, deprimert og uten arbeidserfaring i 30 prosent stilling, og hvor lett er det for en funksjonshemmet å få en jobb i 50 prosent stilling? Det er mange som har prøvd, men det er ikke slike folk arbeidsgivere ser etter når de pumper ut stillingsannonsene. Selv duggfriske femtiåringer kommer ikke inn på arbeidsmarkedet. Utsagnet om at det «skal lønne seg å jobbe litt» er en naiv og forenklet problemstilling.
Utnytting av restarbeidsevnen er bra for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Det gir økt livskvalitet. Men i et arbeidsforhold er det to parter, og begge må ønske det. I gruppen uføre er det i hovedsak ryggsmerter, mens psykiske lidelser er nummer to. Her er det behov for bedre løsninger. Derfor - utdann flere kiropraktorer og sørg for psykisk helsehjelp til dem som trenger det. Fastlegene klarer umulig denne oppgaven alene. Vi trenger en bredere helsetjeneste for å løse oppgaven. Det gir langt flere muligheter til å øke restarbeidsevnen, og er langt mer effektivt enn å jage sjuke og uføre ut i REMA 1000-butikkene.
Så neste gang du har lyst til å svinge pisken over uføre som ikke peller seg i jobb - husk at det kan være kjæresten din, din beste venn eller sjefen din du snakker om. Problemstillingen er litt mer sammensatt enn det framkommer i politikernes argumentasjon. Å strø enda mer skam over de svakeste, øker ikke selvtilliten deres. Det gjør dørstokkmila enda lengre.