GARDERMOEN (Dagsavisen): Noen spørsmål er forferdelig vanskelige. Det finnes ikke perfekte svar. Bioteknologi er et eksempel på et debattema som er fullt av dilemmaer. Og som dessuten berører noen av de skjøreste følelsene et menneske kan ha. Stilt overfor slikt, er den beste reaksjonen ofte nøling og ettertenksomhet, ikke handlekraft og tidsnød.
For en uke siden sa Høyre ja til eggdonasjon, men nei til surrogati. Denne helgen er det Venstres tur til å ha landsmøte. Går det som ventet, vil regjeringens minste og mest liberale parti si ja til eggdonasjon, også for enslige. Ja til altruistisk surrogati. Ja til assistert befruktning for enslige. I sum er dette dramatisk.
Det er grunn til å spørre om Venstre selv ser rekkevidden av sine egne forslag. Telemark Venstre har i alle fall sendt inn et ganske syrlig endringsforslag til uttalelsen om bioteknologi der de skriver: «Det er for øvrig knyttet stor spenning til hvordan man skal befrukte enslige menn, og kan ikke gjøre noe annet enn å se fram til å få vite mer om denne biologiske nyvinningen».
Det er bare det, Telemark Venstre (og andre som måtte lure), at helheten i Venstres nye, fremtidsoptimistiske politikk nettopp fører til slike «nyvinninger». Dersom en enslig mann ønsker å bli alenepappa og få et barn ved at et donoregg og donorsæd settes inn i en surrogat som føder for ham, er det ingenting i Venstres forslag om bioteknologi som stanser ham i det. Barnet vil i så fall ha fire foreldre: Eggdonor, sæddonor, surrogat og en ikke-biologisk far. Får Unge Venstre det som de vil, kan han gå på polet og kjøpe MDMA og LSD mens han venter på fødselen, og for så vidt etterpå, også. Men det er en annen diskusjon. Det nevnes bare kort her som en illustrasjon på at noen ganger er det veldig kort vei fra liberalisme til nihilisme, særlig hvis man ikke vil se summen og helheten av alle enkeltstandpunkt.
Bioteknologinemnda anslår at 200 norske kvinner hvert år ønsker eggdonasjon. Surrogati er såpass vanlig at selv kongehuset har gitt indirekte aksept ved at kronprinsesse Mette-Marit hjalp et vennepar med å få ut sitt donorbarn i India for noen år siden. Til og med landets forrige politidirektør tok ut pappaperm da han fikk barn ved hjelp av en surrogatmor i India.
Det er et sterkt signal til lovgiverne. De holder så mye igjen at selv politidirektøren og landets fremtidige dronning velger å dra til utlandet, og dermed gå rundt norsk lov fordi ønsket om å få barn er så sterkt hos dem selv eller hos noen de er glade i.
Ifølge Bioteknologirådet er minst 7.300 barn født ved hjelp av eggdonasjon i Europa. i USA er mer 85.000 barn blitt til på denne måten. Når det gjelder surrogati her i Norge, finnes ingen oversikt, men det er snakk om at «flere hundre» norske barn er født av surrogat i utlandet. Ifølge en artikkel i Plott i 2011 ble det født ett norsk surrogatbarn hver uke, bare i India. Det gjør at alle som diskuterer denne problematikken er nødt til å utvise stor aktsomhet. Dette er ikke en teoretisk diskusjon, den handler om helt ekte mennesker rundt oss.
Få ting er så personlig som å få barn. Båndene foreldre har til ungene sine – uansett om de er blitt til ved donorer, surrogater eller under en dyne – er det sterkeste og mest uslitelige emosjonelle fellesskapet som er å oppdrive på denne jord. Det ondeste man kan gjøre mot en forelder, er å angripe han eller henne via barnet. Derfor vil kritikk av andres valg i slike spørsmål ramme ekstremt hardt, rett i hjertet.
De barna som er blitt til ved hjelp av kunstig befruktning eller surrogati, fortjener heller ikke å bli omtalt som noe uønsket i samfunnet, aparte eller som mennesker som har en foreldretilknytning av dårligere kvalitet enn det andre har. Det er et imperativ som burde ligge betydelig lenger fram i pannebrasken på en del debattanter når de beveger seg ut i det offentlige rom.
Men samtidig er det ingen grunn til å kjøre framtidsoptimismen på høygir på det feltet som handler om de aller mest sårbare: Barna vår. De har ingen egen stemme. De er fullstendig avhengige av voksne som setter dem først. Som tør å si nei.
Når debatten om bioteknologi blir for opphetet, skjer begge disse feilene. Dessverre. De som advarer mot en for rask utvikling, snakker om at barn som blir til ved surrogati eller donasjon kan ta skade av det, av og til sies det at de allerede er skadd, at de ikke kan leve liv med fullverdig tilknytning. De som er teknologioptimister og vil ha færrest mulig regler, har en lei tendens til å sette voksnes behov foran barna først.
På Venstres landsmøte ble dette dilemmaet, som jo er dypt alvorlig, illustrert på en litt ufrivillig komisk måte. Partiet ønsker så veldig å være fremoverlent og moderne. «På lag med framtida» står det over alt. Det er fancy stands med kule, digitale innovasjoner i foajeen. Men personvern- og digitalpartiet tilbyr verken journalister eller regjeringsmedlemmer sikkert, trådløst nett. Under åpningen av møtet sviktet teknikken flere ganger.
Framtida er spennende den. Men det viktigste er kanskje å være på lag med nåtiden.
hege.ulstein@dagsavisen.no