Skal Grunnloven beskytte oss mot uforholdsmessig inngripen?

Et av de 45 forslagene er et forslag om forbud mot uforholdsmessig inngripen i borgernes frihetssfære (Dokument 12:17 (2015–2016)), innlevert av Michael Tetzschner og Heidi Norby Lunde m.fl. Forslaget ble diskutert på det nevnte møtet i Arendal 15. august iår.

Hva dette konkret skulle innebære, kan være vanskelig å begripe for mange. Men la oss se på et eksempel. La oss si at en kommune ønsker å anlegge en idrettsbane. Et av alternativene innebærer at flere hus må rives. Et annet alternativ innebærer at noe skog må ryddes.

Idag er det hovedsak slik at kommunens skjønn, og evt. økonomiske begrensninger av hensyn til ekspropriasjonsutbetalinger, avgjør hvilket alternativ som blir valgt. Huseierne kan forsøke å få sympati gjennom den offentlige debatt, men de er prisgitt at de får den sympatiene, og at sympatien får politikerne på deres side. Utenom denne sympatien er de prisgitt politikeres vilje og evt. økonomiske begrensninger.

Den årvåkne leser vil kanskje tenke at dette eksemplet er søkt. Å rive hus må da være mye dyrere enn å rydde? Politikere kan ikke være så ufornuftige at de velger ekstremt dyre løsninger? Man skal være forsiktig med å tillegge politikere fornuft.

Dessuten hadde vi et flyplassvalg for 25 år siden som ligner litt på eksemplet med kommunal idrettsbane. Vi hadde et alternativ som var forholdsvis usentralt sett helhetlig for en region, men med mye lokal bebyggelse som måtte rives. Vi hadde et annet alternativ som var mer sentralt sett helhetlig for regionen, men som nok ville medført færre konsekvenser for eksisterende bebyggelse. Det førstnevnte alternativet ble valgt. Dette er ikke noe å gjøre med nå, men historien viser at vi ikke kan stole fullt og helt på byråkraters og politikeres skjønn.

Finnes det realistiske alternativer som kan gi mindre inngripen i innbyggernes eiendom og frihet, burde disse velges fremfor de verre alternativene. Dette grunnlovsforslag, som vedtatt endring, vil muligens kunne bidra til dette. Det er imidlertid grunn til å være edruelig i ens forhåpninger. Domstolene, og kanskje spesielt Høyesterett, har en lei tendens til å være den øvrige statsmakts forlengede arm, noe også Odd Gunnar Skagestad påpeker i sitt bidrag om Høyesteretts prøvingsrett i den nylig utkomne antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?, redigert av undertegnede.

Stortingsrepresentantene skal ha all heder for å ha fremmet dette forslaget. De har et godt poeng. En slik ny skranke vil neppe stanse statens makt metaforisk representert som fossende, rennende vann nedover, men den kan bidra til at vannet renner en vei det er til mindre skade for den enkeltes liv, eiendom og frihet – dersom den håndheves på en god måte.