Gåte: hva er oransje og amerikansk og har en stivnet grimase i ansiktet?
De siste årene har valgdeltakelsen vært altfor lav i Norge. Flere rundt meg gikk dessuten rundt og ristet på hodet for tre år siden: «Hæ? Hvordan ble det slik?» Har du glemt det? Det er nok i alle fall overskygget av et seinere valg.
Og svaret på gåten over er ikke Donald Trump.
Nei, i dette tilfellet er svaret et gresskar. Slik det står ute på trammen vår, med nitidig utskjært fjes. Vi stjal hjernen på det med ei skje, gravde den ut og dyttet ut arge trekantøyne, og femåringen i huset var kjempefornøyd med de taggete skrekktennene og plasserte det ut på trammen. Der står det fortsatt, nå noe frossent, og innskrumpet og rynkete nærmest skjærekantene.
Gresskaret vårt har stått der siden mandag 31. oktober. På selve dagen sto det side om side med naboens gresskar (vi er to husholdninger med samme inngang). Alle i huset var ute og trasket og knasket på Danvik og på Bragernes, og derfor har naboen også satt ut ei selvbetjeningsskål: Full av sukkerbomber og hvitglasserte godisøyne med sukkerkulørte blodårer, pakket i hver sin cellofanpose, med oransje «poststempel» på.
Etter en lang ettermiddag var den faktisk fortsatt så godt som full. Noen siste slengere ringte på døra etter at vi kom hjem sjøl, og vi åpnet, delte ut noen pastiller i bøtta, og mumier og hekser og Star wars-figurer valgte seg gjerne også et øye eller ei sukkerbombe fra bollen som sto ute. Men så (que illevarslende filmmusikk her. Døm-døm-dømdømdøøøøøm):
Det var leggetid for førskolebarn. Jeg åpnet døra en siste gang på årets Knask-eller-knep-dag. Jeg så rett i ryggen på en svart kunststoffkjole, flokete hår i høyde med mitt eget hode, og fire mindre unger i filler og skrekksminke. De var på vei til å gå, forståelig da jeg hadde somlet litt med å åpne, men fikk en håndfull av meg.
«Hadet!» Jeg kastet et blikk ned på gresskarene våre, stakkars, fryser dere, og naboens velfylte skål … Rettelse: naboens velfylte skål var plutselig tom!
«Hei! Dere! Har dere tømt skåla som står her eller?!»
Store øyne opp fra den mørke hagen (husk, snøen hadde ikke dumpet ned til oss ennå da).
«Neeeeii! Næi. Nææi.»
«Å. Altså. Da er det noen som har vært her og vært veldig frekke!»
«Mmm. Veldig,» sier kunststoffkjolen. Det er noe med tonen, er den smiskende? Plutselig skjønner jeg hvordan det er å være lærer og stå foran en tween som har begynt å lyve for å komme seg ut av situasjoner, men jeg skjønner det for seint: de er ute av hagen før jeg får sagt «meneeeee vent litt!» og jeg ser at det blinker i cellofan med oransje dekor oppi bøtta hennes.
Så forsvinner de i det mørke regnet.
Og jeg veit hva som har skjedd.
Fem drittunger i altfor høy alder har sett skåla med godteri som den rause naboen satte ut. Et godt initiativ fra et enkeltindivid som bare ville at alle skulle få. Der alle tenker på kjeden de er en del av får alle mer moro ut av dagen. Men hvis det skal funke må hver og en ta bare litt. Ett eller to øyne hver. Men de drittale jentene har tømt hele bollen.
Dårlig utkledd var de også.
Og dette, min venn og medborger, var den opplevelsen som tippet det hele for meg: noen unger fra nabolaget tok seg til rette. Jeg har sikkert egentlig altfor lite å bry meg om, men jeg ble så irritert og det kvernet i hodet mitt: «nok er nok! Et framoverlent initiativ, et tillitsbasert system for mer moro til alle enkeltindividene totalt ribbet!» Og neste dag bestemte meg for å melde meg inn i et parti.
Halvannen uke seinere: 09.11. Jeg orka ikke åpne Facebook i løpet av den svarte tirsdagen, før langt utpå kvelden. Der skreiv en venn følgende:
– Gratulerer til alle inne i mitt eget ekkokammer. Dette er vår sjanse til å fatte at vi kan ikke ta noe for gitt og forvente at politikerne våre gjør jobben for oss. Nå må vi alle bruke mer tid på å engasjere oss i samfunnet og på omsorg for andre utenfor våre egne indre kretser, på å støtte bra folk og ideer og jobbe for likeverd. I dag kommer jeg til å melde meg inn i det politiske partiet i Norge som jeg føler gjør den beste jobben for et likestilt og rettferdig samfunn. Så kommer jeg til å ta min plikt mer på alvor, og bidra mer. Å stemme hvert fjerde år og forvente at noen andre gjør jobben for meg er bare ikke rett eller nok lenger.
Yup, for ham var det Trump, for meg var det en egoistisk 11-åring som fikk begeret til å renne over.
Partimedlemskap, respekt for enkeltindividet, *og* fellesløsninger, her kommer vi!