Siv Jensen ble for to dager siden intervjuet på dansk tv. Grunnen var at hun har møtt skarp kritikk fra Dansk Folkeparti etter at hun signaliserte at debattonen i Norge vil endre seg som følge av terrorangrepet 22. juli, og tok selvkritikk for uttalelser partiet hennes har kommet med.
"Man gir en massemorder alt for meget når man begynner å endre tonen," sa Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgård. Det var åpenbart et argument Siv Jensen fant riktig. I intervjuet sier hun i alle fall at vi har "tapt" dersom vi legger lokk på debatten. Den noe uklare formuleringen blir utfordret av programlederen. Hva med tonen, vil han vite, har det vært noe galt med den? Nei. Ingen tegn til selvkritikk. Hva så med den beryktede kronikken i Aftenposten, som Kent Andersen fra Oslo Frp skrev sammen med stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde – er det noen grunn til selvkritikk her?, spør programlederen.
Siv Jensens svar: “Vi har som parti ingenting å skamme oss over.”
Programlederen fortsetter å utfordre henne på tonen i debatten, ettersom svarene hennes er så unnvikende. Til slutt svarer Jensen:
“Det har ikke vært noen spesiell tone som vi har problemer med. Snarere tvert imot så har vi hatt en åpen debatt.”
Sier Siv Jensen. Før hun maler opp et skremselsbilde av Sverige, der man i motsetning til Danmark og Norge undertrykker det frie ordskiftet.
Deretter kommer Dansk Folkepartis Søren Espersen på lufta. Han sier utspillet er svært gledelig. Det er forståelig. For om ikke Siv Jensen hadde gjort denne kuvendingen, ville de stått ganske alene med sin kontante avvisning av at debattklimaet de selv har bidratt så aktivt til å forsøple, kan ha gitt terroristen en følelse av å ha mange med seg.
Selv synes jeg det verste med alt dette er argumentet om at “terroristen har vunnet” dersom man ikke får fortsette akkurat som før. Hva da vunnet?
Det er ikke til å komme utenom at terroren har forandret Norge. Det har den. Men det betyr ikke at terroristen har vunnet. Det har det norske samfunnet ettertrykkelig bevist de siste par ukene.
Ei heller har terroristen vunnet dersom vi går mer varsomt frem i våre beskrivelser av det vi oppfatter som samfunnsproblemer. For eksempel med tanke på å ikke stigmatisere hele grupper, eller ved å la være å bruke ord og begreper som styrker den paranoiaen, konspirasjonstenkningen og det hatet som dessverre har altfor gode vekstvilkår i landet vårt.
Nei, terroristen har bare seiret dersom han forandrer Norge i den retningen han beskriver som ønskelig i makkverket sitt. Det er det vi må forhindre. Det innebærer selvsagt også å verne om ytringsfriheten. Men det er ikke det Frp nå holder på med.
Sterke ord? Vel, ta en titt på en av de få andre partirepresentantene som uttaler seg om dagen. Kent Andersen har en blogg der førsteutkastet til Aftenposten-kronikken ligger (under den megetsigende tittelen "Arbeiderpartiet - en kulturquisling?"). I kommentarfeltet blir Andersen utfordret på om han fortsatt står ved sine ord, og det gjør han.
“…så langt er det ingenting som tyder på at jeg skammer meg over et eneste ord. For det er bare ord. Ord," skriver han.
Andersen skriver også at han “har advart lenge mot å demonisere og kneble moderate demokratiske krefter som Fremskrittspartiet, for det kan legge lokk på debatten, og brøyte ver for langt farligere og mer ekstreme krefter. Nå ser vi at jeg har fått rett. Dessverre.”
Og så: “Flerkutlur virker ikke. Det var dårlig politikk før ABB gikk berserk, og det er like dårlig politikk nå i ettertid. Denne morderiske fanatikeren forandrer ikke på det. Han er en kriminell, og fortjener ikke politisk status. Det vil være å legitimere vold som politisk virkemiddel og det kan jeg aldri godta.” Litt senere gjentar han i et nytt innlegg: “Drapsmannen bør heller ikke opphøyes til en politisk aktør - det vil bare virke som en legitimering av metodene hans. Han er for meg en simpel, morderisk kriminell. Det er alt.”
Kjære Kent Andersen: Hvordan våger du? Det du sier er at de som ble angrepet ikke har rett til å se handlingene hans som politisk motiverte, fordi han da blir legitimert?!? Hvorfor tror du terroristen tok seg bryet med å komme seg helt ut på Utøya, etter å ha plassert en bombe som avledningsmanøver i Oslo? Fordi han bare hadde en pervers glede av å drepe?
Nei, dessverre lå det nok også en idé bak det. Eller rettere sagt en smørje av ideer (du kan f.eks. lese om dem her). Hat mot "Arbeiderpartistaten", konspirasjonstenkning (snikislamisering, Arbeiderpartiets Rikskringkasting - lyder det kjent?) og tanker om forræderi (kulturquislinger - lyder det kjent?) var sentrale elementer i denne smørja.
Dette betyr ikke at du eller partiet ditt har noen skyld i terroren. Det ansvaret er selvsagt terroristen alene om. Men det at du og din partileder nå ser ut til å frasi dere all den viljen til selvrefleksjon som ble varslet forrige uke, det skremmer meg. Det skremmer meg fordi jeg vet det er mange der ute som tenker i de samme banene som terroristen, og som nå må møtes med argumenter. Og det siste de trenger er å bli oppildnet i sin tro på at "dere" er "forfulgt", bare fordi dere blir møtt av argumentets motstand, eller ikke får all den oppmerksomheten dere mener å være berettiget til. Husk at det er en forskjell på å være marginal og å være marginalisert: Det at dere er et fåtall av det norske folk betyr ikke at resten av oss er ute etter dere.
Derfor ber jeg deg, Kent Andersen, om å tenke deg om før du skriver ting som dette - ting du har skrevet etter terrorangrepet, i borgfredens tid:
“Det er Arbeiderpartiets hodeløse innvandringspolitikk som skaper fientlighet og motstand. Og hva hadde de ventet? Hva var APs plan? At alle skulle være enig med dem, og opposisjon mot historiens største samfunnseksperiment skulle ikke-eksistere?? Hallooooo:-) Det er så naivt og virkelighetsfjernt at man knapt kan tro det. Det er i sannhet Disneyland. Amatrører.”