Jeg åpner telefonen en siste gang. Jeg håper jeg tar feil. At denne gangen skal jeg bli positivt overrasket. Dessverre. Jeg opplever gang på gang at sosiale medier skuffer. Innhold fra venner og folk jeg virkelig bryr meg om har blitt erstattet med oppdateringer fra folk jeg knapt kjenner og reklame jeg ikke har interesse av. Hvorfor åpner jeg telefonen i det hele tatt? Hvorfor skal jeg orke å gjenta den samme handlingen jeg nettopp gjennomførte?
Kunstig ugunstig intelligens
I begynnelsen av januar 2018 annonserte Mark Zuckerberg at Facebook ville fokusere mer på å fremheve innhold i nyhetsoppdateringen din fra venner, familie og grupper. Man kan si at dette er en sannhet med visse modifikasjoner.
Sosiale medier har økt fokuset først og fremst på innholdets verdi. En virksomhet har som hovedoppgave å tjene penger. Innenfor sosiale medier gjøres dette ved at ulike bedrifter får tilgang på informasjon om deg og mulighet til å reklamere. Ved å like og dele, lærer plattformens algoritmer mer om deg og hva de tror vil engasjere deg. Det virker derfor logisk at jo mer tid du bruker på en plattform, desto mer blir du belønnet og straffet dersom du ikke gjør det. Spredningen av innhold du selv publiserer avhenger av hvor aktiv du er som bruker og hvor mye engasjement du kan skape. Jo mer tid du bruker på å like og dele, jo mer blir du fremhevet.
Kulturen vi har i og rundt sosiale medier dikteres av hvordan virksomheter strukturerer sine plattformer. Sosiale medier har ikke bare endret hverdagen til det bedre. Måten sosiale medier deler informasjon mellom brukere på, har en tendens til å få fram negative følelser som sosial ekskludering og forstyrre tankeprosessen i hverdagen. Dette er kanskje ikke uten grunn.
Tidligere president for Facebook, Sean Parker, uttalte seg i november 2017 om hvordan Facebook utnytter våre menneskelige svakheter. Hjernen vår klarer ikke se forskjellen mellom dopamin fra en ektefølt klem og en like. Den konstante tilførselen av anerkjennelse har gjort kranen vanskelig å stenge av. Oppdateringer og algoritmer har blitt reglene vi må følge hvis vi vil føle på lykken over det å bli sett.
Like barn leker best
Sosiale medier har kommet for å bli. Teknologien har gitt oss muligheter våre forfedre bare kunne drømme om. Vi kan uttrykke tanker og følelser på millisekundet. Vi kan knytte vennskap over landegrenser og organisere oss for hjertesaker, men da må vi først klare å høre hverandre. Vi må begynne å høre på oss selv og ikke minst de som sitter nærmest oss i sofakroken.
Jeg ønsker ikke å trekke ned de som lykkes med sosiale medier. Jeg bekymrer meg derimot for de som ikke gjør det. For alt vi vet, bærer de på kampesteiner vi aldri ser. Steinen blir ikke noe lettere når man føler man verken blir hørt eller sett. Sosiale medier har strukturert seg slik, at vi må vi like og dele som aldri før for å bli prioritert. Ingen av oss kan holde på slik til evig tid.
Opp gjennom årene har det blitt forsket på sosiale medier. Man kommer ikke unna det faktum at det eksisterer motstridende resultater og ulike innfallsvinkler. De gir allikevel en indikasjon på hvordan sosiale medier påvirker oss. Det virker som at vi er i ferd med å gå lei.
En interessant undersøkelse ved navnet Meet Gen Z, bestående av 1000 unge mellom 18 og 24 år, ble gjennomført av Origin tidligere i år. Av respondentene svarte 34 prosent at de permanent trekker seg fra sosiale medier og 64 prosent ønsket å ta en pause. Når de skulle forklare hvorfor de vurderte å slutte med sosiale medier, oppga 41 prosent av respondentene at de følte de kastet bort for mye tid. Videre mente 35 prosent at det var for mye negativitet og 26 prosent mente de ikke fant relevant innhold.
«Gen Z» er generasjonen født mellom 1995 og fram til 2005. Disse har vokst opp side om side med sosiale medier og begynner å bli lei av å opprettholde sin elektroniske identitet. Flere velger å forlate plattformene i jakten på autentiske vennskap fremfor likes. Hvor stor innflytelse sosiale medier skal ha over hverdagen fremover, er opp til hver enkelt. Spørsmålet er heller hvor lenge vi orker å spille med en rigget kortstokk. Myten om Sisyfos
Sisyfos ble dømt av gudene til å rulle en kampestein opp en bratt bakke i dødsriket. Før han nådde toppen ville steinen alltid rulle fra ham og ned. Ut ifra denne myten springer ordet sisyfosarbeid. Noe man forgjeves nedlegger stort arbeid i. Jeg legger ned mobilen. Jeg nekter å bli som Sisyfos.