ARENDAL (Dagsavisen): Per Sandberg er – eller var – en frisk, frittalende og særdeles underholdende politiker. Men bak uttalelsene om «karma som biter deg bak», «vi sitter til Dovre faller» og «pinadø, nå tar vi oss en tur til Iran», ligger det et dypt alvor.
Sandberg går ut av norsk politikk med et smell på størrelse med en supernova. I kjølvannet av alle avsløringene knyttet til den avgåtte statsrådens Iran-tur er det andre spørsmål enn Per Sandbergs person som fortjener den største oppmerksomheten. Opplysningene om regjeringens sikkerhetsbrudd og mangel på god sikkerhetskultur, skaper bare flere og flere nye spørsmål.
Én ting er Sandbergs telefon: Han har brukt den på vanlig vis i ukevis etter at han hadde den med til Kina i mai tidligere i år. Det er et massivt sikkerhetsbrudd. Konsekvensene kan være svært store. Først etter den famøse Iran-turen ble telefonen levert til PST. Det er uklart om de noen gang vil finne ut hva kinesisk og/eller iransk etterretning kan ha fått tilgang til.
Så er det de andre bruddene, begått av andre medlemmer av regjeringen. I sitt svar til Stortinget har justisminister Tor Mikkel Wara listet opp flere hendelser.
I mai 2016 var statssekretær Petter Kvinge Tvedt i Finansdepartementet på en privat reise til Hongkong og Macao. Tjenestetelefonen var med. Hva, om noe, skjedde med den i ettertid? Dette er over to år siden. Hvor lenge har telefonen vært i bruk etter reisen?
I fjor høst dro samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og daværende statssekretær Tom Cato Karlsen på veiåpning på den russiske siden av grensen. Begge hadde med seg tjenestetelefon. Solvik-Olsens telefon ble satt i flymodus, har han fortalt. Men hva skjedde med statssekretærens telefon? Hvor lenge etterpå var den i bruk? Holder det å sette telefonen i flymodus?
I februar i fjor besøkte daværende statssekretær i Olje- og energidepartementet, Kjell-Børge Freiberg, Iran. Han hadde med seg sin ordinære tjenestetelefon. I april samme år hadde daværende statssekretær Lisbeth Normann i Helse- og omsorgsdepartementet med seg tjenestetelefonen til Kina. Ifølge Waras svar til Stortinget var det satt «særskilte begrensninger» og tjenestetelefonen ble benyttet etter «en samlet vurdering». Hva i alle dager betyr dette? Hvilke begrensninger er det snakk om? Hvem sto for den samlede vurderingen? Ble PST spurt? Hvordan kan vi vite at sikkerheten ble ivaretatt?
Samme måned, i april 2017 besøkte statsminister Erna Solberg Kina sammen med statssekretær Ingvild Stub og daværende statssekretær Sigbjørn Aanes. De hadde med seg tjenestetelefoner på reisen til og fra. Før ankomst til Kina ble telefonene slått av, samlet inn og det ble iverksatt tiltak for å sikre at telefonene ikke skulle kunne kompromitteres. Dette virker jo svært betryggende, men etterlater ett spørsmål: Hvorfor ble ikke samme prosedyre fulgt på de to andre reisene?
Uansett hvor mye bråk og spetakkel Per Sandbergs avgang fører til, kommer ikke det til å begrave de spørsmålene som nå dukker opp. Både Frp og Høyre har kjørt en tidvis hard retorikk på at de har en bedre og tryggere politikk når det gjelder sikkerhet og beredskap enn det venstresiden har kunnet skilte med. Spesielt i Ap må det oppleves svært provoserende at Høyre, som spilte på 22. juli og manglene som Gjørv-kommisjonen avdekket før valget i 2013, nå får slakt av Riksrevisjonen i rapportene om objektssikring og i tillegg har latt disse bruddene skje på Erna Solbergs vakt.
KrF-leder Knut Arild Hareide ledet Stortingets 22. juli-komité. Spesialkomiteen skulle ikke se bakover, men peke framover på hvilke tiltak som måtte til for å hindre at et nytt angrep ikke skulle skje igjen og ikke ramme forsvarsløse innbyggere så hardt som det vi opplevde i 2011. I høst kommer han og KrF etter alt å dømme til å avgjøre om Erna Solbergs regjering fortjener fortsatt tillit fra Stortinget etter at kontrollkomiteen er ferdig med behandlingen av objektssikringen – og Stortinget har fått de svarene de ber om når det gjelder sikkerheten ellers.
Heller ikke i det spørsmålet kan Solberg være sikker.