Debatt

«Sinne ser ikke bra ut på kvinner»

Crazy, sinte kvinner er en revolusjon i seg selv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hva er greia med at en sint mann er engasjert og har stor drivkraft, men at en sint kvinne bare er hormonell og crazy?

Sinne er en følelse jeg undertrykket mye som ung jente. Jeg tillot ikke meg selv å være sint når kroppen ville det. Det var en følelse jeg ikke forsto, som jeg forvirret med frustrasjon og tristhet. Jeg klarte ikke å si «jeg er sint», og hver gang pulsen økte, hjertet banket hardere og blodet i kroppen kokte, endte det heller i tårer. Jeg er ikke alene om det.

Fra vi er unge jenter til vi er voksne kvinner, formes vi av forventningene og normene i samfunnet. Fra vi er små blir vi fortalt, indirekte og direkte, at vi må være på en spesiell måte. Mens jenter blir fortalt at de er sårbare og svake, og skal være snille, søte og smilende, blir gutter fortalt at de skal være tøffe. Mens det er vanlig for guttene å leke og utforske ute, og drive med sport, er det vanligere at jenter oppfordres til å være hjemme. Altfor ofte heies sinte menn opp som engasjerte, og noen med stor drivkraft, mens sinte jenter og kvinner sees på som irrasjonelle, hormonelle og «crazy».

«Sinne ser ikke bra ut på kvinner», får vi høre. En seks år lang internasjonal studie på kjønnsroller av blant andre Kristin Mmari ved John Hopkins University, gjort på tvers av 15 land – noen av disse USA, Kina, Egypt og Kenya – viser at barn påvirkes sterkt av kjønnsrollene de oppdras etter. Så sterkt at de innen fylte 10 år, har internalisert mange av disse.

Er du kvinne og i tillegg mørkere i huden, er «Angry Black Woman» en stereotypi du kan møte. Det tøffe kvinner som Michelle Obama, Oprah, Serena Williams og Solange Knowles har til felles, er at de har opplevd den. En stereotypi som er særlig tydelig i USA, der brune og mørke kvinner kan oppleve å skildres som voldsomme og truende av natur. Født sinte, med andre ord. Knowles synger sterkt om dette: «Man, this sh** is draining, but I’m really not allowed to be mad». Mange husker også kanskje turneringen US Open i fjor da Serena Williams reagerte med sinne på dommeres poengstraff, som mediene skildret som «raseriutbrudd» og «crazy».

Slik er det for mange kvinner, og å være sint kan koste dyrt karrieremessig i politikken, på arbeidsplassen, i offentlig debatt, og i privatlivet. Det kostet Williams en bot på 143.000 kroner. Det kan koste jobben, og offentlige personer kan få drapstrusler i innboksen. Særlig utsatt er man desto flere stigmatiserte identiteter man har, som annen etnisitet eller seksuell legning.

Når vi lærer våre jenter at sinne ikke er attraktivt, ender de opp med å tro på det. Og det er farlig. På Kvinnedagen vil jeg oppfordre flere til å være sinte, og flere til å la døtrene sine føle på raseriet som brenner inne.

For sinnet vårt er aktivisme, og det er politisk. Det er kollektivt. Det er ikke bare personlig, det er summen av alt vi har opplevd. Sinnet vårt er solidarisk, og det i seg selv er revolusjonerende. Når vi er sinte, krever vi å bli tatt på alvor, og vi krever handling.

Sinnet vårt vokser i takt med hver gang vi har sagt nei, og det er blitt tatt som en utfordring til å invadere vår kropp. Hver gang vi har ytret bekymring eller åpnet munnen i en forsamling, og blitt oversett. Hver gang en av oss har følt seg utrygg, blitt trakassert, slått og vært livredd. Hver gang en av oss ikke er blitt trodd, og hver gang det har endt i drap.

Er det rart vi er sinte, når hver dag oppleves som en kamp for mange av oss, selv om vi har kommet langt i Norge? Er det rart vi er sinte når vi i 2019 praktiserer «lønn etter kjønn», der kvinner tjener mindre enn menn for å yte samme arbeid, og dermed jobber gratis fra 24. oktober og ut året? Eller at vi har vært vitne til en regjering som driver maktkamp med kvinners reproduktive helse som et kort i et maktspill, som istedenfor å utvide retten til selvbestemt abort heller foreslår innskrenkelser? Eller at flere ble mer provosert over at noen kvinner demonstrerte på Slottsplassen i røde kapper inspirert av TV-serien «The Handmaid’s Tale», enn av selve innskrenkningen, og sendte dem drapstrusler i innboksen?

Er det rart vi er sinte, når så mange har så mye å mene om kroppen vår? Om det skulle gjelde abortspørsmål, bekledning, hvordan vi bør oppføre oss, hva som er en fin kropp og ikke? Hvor absurd er ikke det faktum at 50.000 kvinner i Norge har spiseforstyrrelser? Eller at ideen om den perfekte kvinnekroppen blir mer og mer urealistisk når vi går fra at «thigh gap» er trendy, til at vi nå ikke skal ha «hip dips» eller «armpit vaginas»? Er det rart vi er sinte når politikere som har vært anklaget for seksuell trakassering gjør politisk comeback og får karriere-boost? Jeg tåler en flørt – men tåler du å høre at klåing ikke er uskyldig flørting? At 99 av 100 voldtektssaker ender uten dom i Norge?

Så kan du krydre på med rasisme, homofobi og transfobi til sexismen, og fortelle meg at jeg ikke har noe å være sint over. For oss som tar de daglige kampene hver dag, handler det ikke om å være sint «bare fordi». Det handler om liv, og det handler om død. Det handler om hvor kort avstanden er mellom de små, sosiale korrigeringene vi gjør på barn, som de internaliserer, og som kan gi rom for farlige holdninger som senere kan koste kvinner livet.

Så når de kaller deg sint «feminazi» og «psykobitch», kan du svare med: ja, jeg er sint. Hvorfor er ikke du?

Til jentene vil jeg si: ikke vær sint – vær rasende! Gjør som Serena Williams, og «show them what crazy can do». Det er sinnet deres, engasjementet deres, som endrer samfunn, starter bevegelser og setter i gang revolusjoner.

Klarer de én sint kvinne, klarer de to – og helt marsjerende tog sinte feminister like bak. Vi sees i tog!

Mer fra: Debatt