«Every breath you take
Every move you make
Every bond you break
Every step you take
I'll be watching you»
(The Police)
En helt spesiell type ubrukt møbel har fått en særegen betydning i Norge. Da Liu Xiaobo ikke kunne motta Nobels fredspris i 2010, ble den tomme stolen med portrettet hans på et sterkt symbol på kinesiske myndigheters harde politikk overfor dissidenter.
Denne gangen er det USA, landet som liker å framstå som demokratiets frontkjemper her i verden, som gjør at en stol står tom. Edward Snowden kan ikke komme til Molde for å motta Bjørnson-prisen i dag. Gjør han det, vil norske myndigheter sannsynligvis pågripe ham og utlevere ham til USA. Der venter umenneskelige straffer.
Vi kan ikke vite sikkert om Snowden faktisk hadde blitt arrestert dersom han kom hit til landet. I stedet for å gjøre bruk av tydelig tale, har regjeringen gjemt seg inne i en skydott av formaliteter og vage, byråkratiske vendinger. Men så lenge de ikke kan garantere noe, er det uaktuelt for Snowden å ta noen sjanser.
Snowden får Bjørnson-prisen etter at han avslørte overvåking av drakoniske proporsjoner for to år siden. USAs hemmelige tjenester overvåker alt, alle, overalt. I ett av dokumentene Snowden lekket i 2013, står det at sikkerhetsbyrået NSA samlet inn over 20 milliarder telefonsamtaler, eposter, direktemeldinger nettaktiviteter og metadata. Ikke i året, i måneden eller i uka. Men hver dag.
Edward Snowdens lekkasjer er et uvurderlig bidrag til et mer åpent demokrati. Han varslet om at staten han tjente drev med massive lovbrudd og en type overvåking som ikke sto tilbake for Øst-Tysklands fryktede Stasi. Men amerikanske myndigheter ser det ikke slik. De mener at han har sveket landet og satt sikkerheten på spill ved å lekke hemmelige dokumenter. Om noen skulle være i tvil om hva som venter ham, bør det være nok å nevne at Chelsea Manning har sittet fengslet under tildels grusomme forhold i over fem år på grunn av lekkasjer om amerikanske krigsforbrytelser til Wikileaks. Blant annet ble hun, ifølge Wikipedia, nektet søvn mellom fem om morgenen og sju på kvelden, og tvunget til å stå eller sitte oppreist hvis hun prøvde. Hun var innelåst på en 6,5 kvadratmeter stor celle uten vindu, med en madrass uten laken og uten pute. Hun er dømt til 35 års fengsel.
USA bruker de midlene de kan for å statuere et eksempel. Den som varsler om de overgrepene overvåkerne begår, får livet sitt ødelagt. Før Snowdens lekkasjer, ble varslere som gikk tjenestevei i NSA utsatt for massiv trakassering av myndighetene. Beskjeden er klar: Ikke kødd med oss.
Derfor er det så viktig at andre land tør å stå for noe annet. På dette punktet svikter Norge fullstendig. Både denne og den forrige regjeringen har nektet å ta i Snowden-saken. De har ikke villet gi ham asyl og de vil åpenbart ikke ha ham i landet. Men i stedet for å si det rett ut, kommenteres saken ved hjelp av knusktørre uttalelser fra UDI og Justisdepartementet. Beskjeden er oppfattet: Vi kødder ikke med USA.
Diskusjonen om hvorvidt Edward Snowden er en varsler eller en spion og landsforræder, er noe langt mer enn semantikk og flisespikkeri. Til sjuende og sist handler den om hvorvidt vår digitaliserte framtid skal være åpen og demokratisk eller statskontrollert og totalitær.
En annen nyhet fra denne uka gir en pekepinn om hvor vi er på vei dersom vi velger feil nå. Oslo Tingrett har pålagt norske nettleverandører å blokkere Pirate Bay og seks andre nettsteder som lar brukerne laste ned film og musikk uten å betale for det. Personlig har jeg ingenting til overs for slike aktører. De fleste av oss som lever av å selge åndsverkene våre, ser på den slags som simpelt tyveri. Men selv om myndighetene gikk etter et nettsted som ikke vekker mye sympati i denne omgang, kan stengingen av filmtyvenes nettsteder være begynnelsen på en svært skummel historie.
Edward Snowdens lekkasjer anses jo som ulovlige. Det samme gjelder Wikileaks. Dersom det blir legitimt å stenge nettsteder som sprer informasjon myndighetene mener er lovstridige, vil det ikke være noen prinsipiell forskjell på å stenge nettsteder som sprer viktig informasjon om sikkerhetsovergrep, spionasje på egne borgere eller krigsforbrytelser. Det åpner for en nettframtid som det er svært ubehagelig å tenke på.
Det vil ikke være spesielt vanskelig å påstå at dokumentene Snowden lekket, var tyveri. Det var jo det. Han stjal dem. Det samme gjelder Wikileaks' avsløring av USAs diplomatiske kommunikasjon. Eller filmen Chelsea Manning lekket via Wikileaks. Den viser amerikanske soldater som dreper femten sivile, blant dem to journalister. De markerer treffene med utsagn som «fucking prick», «oh yeah, look at those dead bastards» og «nice». Soldatene ble, i motsetning til Manning, aldri straffet. Et annet dokument lekket via Wikileaks avslører at britisk etterretning oppfatter journalister som en trussel mot rikets sikkerhet.
Vi står i et veikryss. Internett og digital kommunikasjon skal være en fri arena for alle verdens borgere. Eller det kan være historiens mest effektive middel for kontroll og undertrykking. Å behandle Edward Snowden som noe annet enn en modig varsler som fortjener anerkjennelse, er det samme som å slå inn på denne mørke og knudrete veien.