Det de ikke nevnte, var at Miljøverndepartementet i den forbindelse hadde framstilt det slik at norske myndigheter aldri hadde tolket Bernkonvensjonen dit hen at vi var forpliktet til å bygge opp en egen levedyktig nasjonal stamme av ulv, slik organisasjonene hadde hevdet. Dette bygde regjeringsadvokaten sin prosedyre på og kunne til og med vise til dokumenter: St.meld, nr 35 (1996-1997) og den tilsvarende innstilling fra komiteen. Med sidetall. Side 14 og side 9.
På side 9 i Innstilling S. nr 103 (1996-1997) er verken Bernkonvensjonen eller ulven nevnt. Det har jeg gjort rede for tidligere uten at noen har kommentert det. Nå kan jeg sitere følgende fra side 14 i rovviltmeldinga:
"Det framgår av artikklel 6 og 7 samanhalde med artikkel 9 i konvensjonen at kvart einskilt partsland på sjølvstendig grunnlag pliktar å halde oppe levedyktige bestandar av artar som er omfatta av konvensjonen og som naturleg førekjem innanfor landet sine grenser."
Det heter videre:
"Ettersom partslanda pliktar å halde oppe bestandar av naturleg førekommande artar innafor eigne grenser, må "bestand" i denne samanhengen tolkast som den bestand ELLER DEL AV BESTAND som fins i det landet som set i verk unntaket (Min utheving).
Hvordan dette blir forstått i ettertid kan muligens diskuteres. Men at stortingsflertallet i juni 1997 oppfattet det som at det var delbestanden som skulle bygges opp til å ble levedyktig, det framgår med all tydelighet av stortingsdebatten.
Det var derfor en grov tilsnikelse av Statens prosessfullmektig i 2001 å påstå at "lovgiver" aldri hadde forutsatt at det skal være en egen ulvestamme i Norge. Og det er litt av en skjebnens ironi når Foreningen Våre Rovdyr, med den historikk de bar med seg, ikke fant seg tjent med å protestere mot dette. Men hadde så skjedd, hadde vel også rettens formann måttet være litt nøyere med å kontrollere regjeringsadvokatens henvisninger, og da hadde helomvendingen ikke så lett kunnet foregå i stillhet. Derfor bet saksøkerne heller i seg dommen - inklusive 100 000 kroner i saksomkostninger.
På denne måten kunne hovedlinjene i norsk rovviltforvaltning føres videre som om ingen ting var skjedd.
Det kommenterte ikke riksmediene med ett ord den gang. Og de tier fortsatt.