24-11-2016

Side 14

Den 16.februar 2001 falt dommen i Oslo namsrett som avviste klagene fra WWF Norge, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr over at miljøvernmyndighetene hadde vedtatt å skyte en ulveflokk pluss et par i Østerdalen. Det formidlet riksmediene i fullt monn.

Det de ikke nevnte, var at Miljøverndepartementet i den forbindelse hadde framstilt det slik at norske myndigheter aldri hadde tolket Bernkonvensjonen dit hen at vi var forpliktet til å bygge opp en egen levedyktig nasjonal stamme av ulv, slik organisasjonene hadde hevdet. Dette bygde regjeringsadvokaten sin prosedyre på og kunne til og med vise til dokumenter: St.meld, nr 35 (1996-1997) og den tilsvarende innstilling fra komiteen. Med sidetall. Side 14 og side 9.

På side 9 i Innstilling S. nr 103 (1996-1997) er verken Bernkonvensjonen eller ulven nevnt. Det har jeg gjort rede for tidligere uten at noen har kommentert det. Nå kan jeg sitere følgende fra side 14 i rovviltmeldinga:

"Det framgår av artikklel 6 og 7 samanhalde med artikkel 9 i konvensjonen at kvart einskilt partsland  på sjølvstendig grunnlag pliktar å halde oppe levedyktige bestandar av artar som er omfatta av konvensjonen og som naturleg førekjem innanfor landet sine grenser." 
Det heter videre:
"Ettersom partslanda pliktar å halde oppe bestandar av naturleg førekommande artar innafor eigne grenser, må "bestand" i denne samanhengen tolkast som den bestand ELLER DEL AV BESTAND som fins i det landet som set i verk unntaket (Min utheving).

Hvordan dette blir forstått i ettertid kan muligens diskuteres. Men at stortingsflertallet i juni 1997 oppfattet det som at det var delbestanden som skulle bygges opp til å ble levedyktig, det framgår med all tydelighet av stortingsdebatten.

Det var derfor en grov tilsnikelse  av Statens prosessfullmektig  i 2001 å påstå at "lovgiver" aldri hadde forutsatt at  det skal være en egen ulvestamme i Norge. Og det er litt av en skjebnens ironi når Foreningen Våre Rovdyr, med den historikk de bar med seg, ikke fant seg tjent med å protestere mot dette. Men hadde så skjedd, hadde vel også rettens formann måttet være litt nøyere  med å kontrollere regjeringsadvokatens henvisninger, og da hadde helomvendingen ikke så lett kunnet foregå i stillhet. Derfor bet saksøkerne heller i seg dommen - inklusive 100 000 kroner i saksomkostninger.

På denne måten kunne hovedlinjene i norsk rovviltforvaltning føres videre som om ingen ting var skjedd. 
Det kommenterte ikke riksmediene med ett ord den gang. Og de tier fortsatt.

 


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!