Nettavisen har den siste tiden satt søkelys på det de kaller for "muslimske turist- og nytelsesekteskap" i en artikkelserie hvor blant annet Walid al-Kubaisi og Hege Storhaug har opptrådt som "sakkyndige".Kubaisi forsøker til en viss grad å nyansere sine fremstillinger, flere av hans utsagn vitner imidlertid om at han ikke helt vet hva han prater om. Hege Storhaug lar på sin side selvfølgelig ikke anledningen gå ifra seg til å hevde at ryktene som verserer om disse ekteskapene handler om sharia som ideologi – muslimer flest er ifølge Storhaugs logikk islamister uten å vite det selv. At de muslimske trossamfunnene, moskeene, er en skjult verden norske myndigheter ikke vet noe om. Situasjonen er ute av kontroll hevder hun. Hun etterlyser innsyn og kartlegging.
Det er besynderlig at en tenketank som HRS ikke har oversikt over den omfattende forskningen som er blitt gjort på muslimer og islam i senere tid. Vi vet faktisk svært veldig mye om både muslimske praksiser og muslimske trossamfunn i Norge. Interessen for islam og muslimer er ikke forbeholdt politikere og medier. Vi som er aktive i de muslimske miljøene har de siste årene fått jevnlige henvendelser fra studenter og forskere som skriver om temaer relatert til muslimsk trosliv. Minotenk får flere e-poster i uken angående dette.
Selv gjorde jeg feltarbeid i muslimske trossamfunn i forbindelse med min masteroppgave om muslimske samlivspraksiser i norsk kontekst. Det er ikke lukkede miljøer slik Storhaug påstår. En del av mine informanter uttrykte riktignok en viss oppgitthet over å bli “forsket på” for tredje og fjerde gang, men det var aldri et nei å få når jeg henvendte meg til imamer og moskekontorer for besøk og dybdeintervjuer. Man stiller velvillig opp fordi man har et håp om at ved å bidra til kunnskapsproduksjon vil man motvirke at islamofobe får dominere den offentlige diskursen om muslimer og innvandring.
Seksualitet og midlertidige ekteskap
For de aller fleste troende muslimer er idealet å gifte seg og stifte en familie. Men det er ikke alltid dette idealet etterleves i praksis. Utenomekteskapelig sex er tabu. I mange miljøer er det omfattende materielle forutsetninger som må være til stede før det er aktuelt å gifte seg at det går på nervene løs for Gudfryktige sjeler. I de mer konservative religiøse miljøer er det imidlertid lettere å inngå religiøst betingede samlivsavtaler som har en nøktern økonomisk ramme.
Under et foredrag i en av Oslos moskeer om ekteskapets betydning i islam, hvisket en av jentene som satt ved siden av meg, med oppgitt stemme:
Det er så mye seksuell frustrasjon blant unge muslimer, her sitter man og snakker så fint om hvor vakkert ekteskapet er i islam, mens de unge sliter med å få gifta seg. Jeg synes virkelig moskeene burde ta tak i dette, fordi det kan umulig være sunt! Egentlig oppfordrer islam oss til å gifte oss unge, men det er så vanskelig å finne noen. Man tør ikke å snakke om seksuelle behov men de blir jo ikke borte bare man unngår å snakke om dem.
Seksuelle behov blir det snakket lite om i moskeene, men det blir ofte diskutert åpent på muslimske nettsteder. I den sjiaislamske tradisjonen eksisterer det en type religiøst sanksjonert samlivsform som er spesielt tiltenkt å dekke seksuelle behov. Denne varianten anerkjennes ikke som legitim samlivsform blant den store majoriteten av verdens muslimer (som utgjør 85-90 %).
Det unike med denne formen for "ekteskapskontrakt" er at den er tidsbegrenset, det vil si at datoen for oppløsningen av forholdet fastsettes allerede ved kontraktens inngåelse. På arabisk kaller man det for mut'a (som betyr nytelse/glede), på persisk sighe. I Norge refereres det som oftest til som muta-ekteskap eller midlertidige ekteskap.
Debatten rundt denne samlivsformen er like gammel som den islamske tradisjonen selv, sjia- og sunni-lærde er dypt uenige om hvorvidt profeten Mohammed forbød denne praksisen eller ei. Også når det kommer til ordinære ekteskapskontrakter skiller sjia seg noe fra sunnimuslimsk tradisjon. Sunni-teologi krever to tilstedeværende vitner ved ekteskapsinngåelse, men har ingen krav om vitner til skilsmisse. Hos sjia kreves det ikke vitner ved ekteskapsinngåelse, men en eventuell skilsmisse må bevitnes.
Å inngå et islamsk ekteskap er ikke veldig omfattende rent teologisk. I sunni-tradisjonen er to vitner og en brudegave et minstekrav for at forholdet skal være legitimt religiøst sett. Et muta-ekteskap kan enkelt inngås ved at partene fremsier et formular, fortrinnsvis på arabisk. Forut for dette ligger det samme mønsteret som ved ordinære ekteskapsinngåelse; et tilbud om ekteskap og samtykke fra begge parter, men selve vielsen foregår ved at kvinnen sier at hun gifter seg i et visst tidsrom med Herr. X, og med spesifisering av brudegaven hun har blitt lovet, avtalen trer i kraft ved at mannen bekrefter dette. Muta har en mer uformell og privat karakter enn ordinære ekteskapsforbindelser. Det er uhyre sjelden at imamer eller moskeer er involvert i slike relasjoner, dette er avtaler som gjøres privat. Muta kan i motsetning til et ordinært islamsk ekteskap hemmeligholdes.
Forholdet kan avsluttes før avtalt dato, men den kan også forlenges ved å sette en ny dato. Muta er ikke bare svært kontroversielt blant sunnimuslimer. Sjiamuslimske kvinner så godt som uten unntak foretrekker ordinært ekteskap fremfor muta. I den grad det praktiseres i Norge er det i form av sjiamuslimske menns kjæresteforhold til etnisk norske kvinner.
Muta skiller det seg ut fra ordinært ekteskap ved at mannen ikke har forsørgelsesplikt og kvinnen ikke har arverett. Barn født i denne formen for ekteskap regnes som legitime og har de samme rettighetene som barn født i ordinært ekteskap. I Norge er det mulig å gjøre muta-kontrakter mer formelle ved å registrere dem ved den iranske ambassaden.
I sjiaislamsk teologi blir muta fremstilt som samfunnsnyttig og helt i tråd med gudfryktig oppførsel, men kritikkverdige forhold har blitt avdekket rundt denne ordningen i det sjiadominerte Iran. Den iranske antropologen Shahla Haeri skriver i sin studie av praksisen om fattige enker og fraskilte kvinner som reiser til de sjiaislamske pilegrimsmålene og inngår slike korte kontrakter mot penger og forsørging. Den religiøse lederen for Hizbollah gjorde muta forbudt for partiets medlemmer fordi det medførte så mange negative konsekvenser.
"Turistekteskap" som Al-Kubaisi snakker om, er ikke noe som er akseptabelt i norske religiøse muslimske kretser eller har noe som helst belegg i de islamske kildene. Det går ut på at eldre menn utnytter unge fattige jenters desperate behov for penger, som vi vet forekommer helt uavhengig av religiøs og etnisk tilhørighet. Såkalte misyar ekteskap som Al-Kubasi også nevner går i praksis ut på at partene sier fra seg rettigheter i ekteskapet. For de fleste norske muslimer er dette like ukjent som for folk flest.
Felles for alle frivillige samlivsavtalene som inngås mellom muslimer i Norge er at det handler ikke om noe mer mystisk enn at to parter avtaler seg i mellom hva som skal gjelde i forholdet deres. Hvorfor i all verden skal Hege Storhaug eller myndighetene ha innsyn i det?