Debatt

Senter-party

Senterpartifolk flest er gode på å dyrke jorda. Men de er ganske flinke til å dyrke seg selv, også.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

HAMAR (Dagsavisen): Det vokser og gror i Senterpartiet. Ambisjonene om å bli landets tredje største parti kommer etter alt å dømme til å bli oppfylt til høsten. Traktoren til Trygve har passert SUV-en til Siv – det er forbikjøringer på flere målinger.

Det er ingen grunn til at ikke partiet kan bli enda større enn det de er nå, mener Ola Borten Moe. Han viser til at Sp var oppe i 23 prosent på en måling i gullåret 1993, da EU-striden herjet som verst i velgermassene.

For å få et såkorn til å spire og vokse til noe stort, må flere forhold på plass. Det trengs lys og luft. Da hjelper det at skogen rundt er tynnet ut. Det trengs vann, og det trengs gjødsel og annen næring. Alle disse forholdene er til stede i fullt monn for Senterpartiet.

Etter at både KrF og Venstre har gått i regjering med Frp, er Senterpartiet alene igjen i sentrum som et opposisjonsparti til regjeringen. Det er en drømmeposisjon. Ikke bare fordi Sp er en trygg havn for frustrerte sentrumsvelgere som har hoppet over bord fra KrF og Venstre. Det gir også et enormt handlingsrom for å snakke om de klassiske sentrumsdydene.

I tillegg har Arbeiderpartiet ikke tort å forlate strategien med å slåss mot Høyre i håp om å kapre de såkalte flytvelgerne. Når Ap fortsetter å se etter lillavelgere, snur de ryggen til både distriktsvelgere og sin venstre flanke. Det profitterer Senterpartiet, SV og Rødt på. Selv om det var god grunn til å spørre om hvor klok denne strategien var før valgtapet i 2013, var det i alle fall en viss logikk i å posisjonere seg på den måten så lenge Ap satt i regjering med SV og Sp. At Ap har fortsatt i det samme sporet også når de er opposisjon til Høyre og Frp, er derimot komplett uforståelig. Resultatet ser vi på målingene. Alle de andre opposisjonspartiene vokser. Ap står bom stille. Ved valget i 2017 gikk alle opposisjonspartiene fram – alle regjeringspartiene gikk tilbake. Det var ett unntak: Arbeiderpartiet.

I tillegg er Frp i ferd med å miste noe av sin populistiske appell. Ikke minst har de langt mindre troverdighet som nei til EU-parti enn Senterpartiet har. For ikke å snakke om EØS.

Senterpartiets 307 landsmøtedelegater er lite lystne på å snakke om gammel splid. I partiets årsmelding er for eksempel ikke hendelsen der Ola Borten Moe midlertidig tok en pause som nestleder etter at Liv Signe Navarsete mottok en melding om at «Vi vil se f … di» fra en hyttetur Moe var med på, nevnt med et ord.

Det er hyggeligere å snakke om framgang og suksess. Geir Adelsten Iversen fortalte om hvordan Senterpartiet i Finnmark har vokst fra fire til 23 prosent. Han er en av flere som nå lanserer ideen om å få partilederen inn i en ny rolle. «Jeg har et mål. Og det er å få Trygve som statsminister», sa han. Lørdag kveld ble Adelsten tildelt Senterpartiets nye hederspris, «Organisasjonsprisen».

Det er selvfølgelig smigrende for Slagsvold Vedum at han nevnes som en mulig statsminister. Han er voldsomt populær og ble møtt med endeløs, stående trampeklapp og jubelrop da han ble valgt for en ny periode lørdag ettermiddag. Møre og Romsdal Senterparti hadde til og med komponert en egen sang for å hylle partiledelsen. Selvfølgelig til melodien «Gøy på landet».

Men det ligger en uro i suksessen, også. «Angrepene blir sterkere framover», sa Ola Borten Moe i sitt innlegg. Det er en naturlig konsekvens av sterk vekst. Senterpartiet har brent seg på dette før. Anne Enger ble lansert som statsministerkandidat under forrige storhetstid, foran valget i 1997. Det utløste et enormt trykk mot henne, der hun ble utsatt for grove og usaklige angrep. Etter hvert trakk hun seg og lot Johan J. Jakobsen overta. I dag angrer hun på at hun lot seg overtale til å være statsministerkandidat. Hun ville det egentlig ikke, og det svekket oppslutningen om partiet.

I sin åpningstale understreket Vedum at posisjoner aldri er et mål i seg selv. De er alltid et middel. Han kommer neppe til å la seg lokke inn i en rolle som statsministerkandidat, men stå fast på at det er Ap-lederen som er Senterpartiets valg også i 2021.

Mer fra: Debatt