I en artikkel i Dagsavisen 9.1. skriver kulturminister Helleland om noen viktige utfordringer som regjeringens kommende kulturmelding vil ta opp. Mange kan savne noen ord om kunst- og kulturlivets egenverdi og om kunstnernes arbeids- og inntektsforhold. Eller om betydningen av skolen som «kulturhus» – og i disse PISA- og målstyringstider – om mer frirom for kunst- og kulturfag og estetiske arbeidsmåter i alle fag. Derimot legger hun med rette stor vekt på å stimulere til bruk av det norske språket, både som kulturarv og fellesarena for kommunikasjon og debatt.
Desto mer skuffende er den helt urimelige og selvgode formuleringen hun bruker om enkelte tidligere kulturministre: «Tidligere kulturministre har ofte hatt som sitt eneste prosjekt å tilføre mer penger til kulturlivet, og mange av dem har lyktes med det.». Det siste er riktig. Den rødgrønne regjeringen prioriterte gjennom «kulturløftet» å øke bevilgningene til kunst og det bredere kulturlivet. Men at tidligere kulturministre skulle ha slik øking «som sitt eneste prosjekt» er selvsagt både en grov karikatur og en lite kultivert omtale av forgjengeres innsats. Vi kan ha vært og være uenige om viktige verdier og prioriteringer i kulturpolitikken. Men den slags selvgod negativ stempling av andre tjener ikke en saklig debatt.