Bare i fjor bygget svenskene åtte ganger mer motorvei enn oss. Uten oljepenger og uten bompenger. Jeg tror mye av årsaken til dette ligger i hvordan vi organiserer utbyggingen av landets infrastruktur og ikke minst hvordan vi finansierer den.
Vi bør la oss inspirere av svenskenes gode resultater og deres Trafikverket, en etat som har ansvaret for den langsiktige planleggingen og ser trafikk på vei og jernbane, sjø- og luftfart under ett. Riksdagen bevilger Trafikverket en stor sum penger for tolv år, og gir fagetaten i oppdrag å finne de prosjektene som gir de beste samfunnsøkonomiske resultatene og dermed er best for landet som helhet.
Vi kan også la oss inspirere av Østerrike. Der er samferdselsetaten skilt ut som eget aksjeselskap. Hensikten er den samme som i Sverige: Holde politikerne på armlengdes avstand fra detaljprosjektering og unngå årlig politisk dragkamp om budsjett og prioriteringer i prosjekter som allerede er påbegynt. Det viktigste er ikke hvilken av de to modellene vi velger - og kanskje kan de kombineres. Men resultatet må være mindre politisk styring, en helhetlig tilnærming til samferdselssektoren og at vi får mer vei og bane for pengene. Oslo Høyre har derfor satt dette temaet på dagsorden i Høyres programprosess som avsluttes på landsmøtet i mai.
Våre to største flyplasser, Gardermoen og Flesland, skal de kommende årene bygges ut for hele 15 milliarder kroner, men dette er det liten debatt rundt. Det er tilsynelatende liten interesse for å diskutere om summen er riktig eller om det er riktig å satse på akkurat disse to flyplassene. Jeg tror årsaken til at det er lettere å investere i flytrafikk enn i veier, ligger i hvordan flyplassene drives: de behandles som vanlige investeringer som gjennomføres av egne selskaper, betales av brukerne gjennom avgifter og priser, og investeringene finansieres opp mot de fremtidige inntektene Avinor får fra brukerne.
Når det skal investeres i vei, har vi derimot valgt en løsning hvor investeringskostnadene dels dekkes over statsbudsjettet og dels via bompenger, og alle prosjektene detaljstyres gjennom vedtak i regjering og storting. En slik modell inviterer til et politisk spill, som ofte resulterer i underinvesteringer og feilprioriteringer. Ettersom veiprosjektene finansieres gjennom årlige budsjettvedtak i Stortinget, blir det finansieringen som styrer fremdriften i prosjektet - ikke fremdriften som styrer finansieringen. Resultatet av alt dette er dyre, forsinkede samferdselsprosjekter og klattutbygging av våre viktigste samferdselskorridorer.
Eksemplene er mange. Planleggingen av ny firefelts vei gjennom Vestfold startet i 1985. Den vil stå ferdig i 2017. Nytt dobbeltspor for jernbanen mellom Oslo og Ski, en strekning på 20 km, vil det ta 12 år og koste 20 milliarder kroner å bygge. Det er åpenbart at vi må tenke nytt om hvordan vi planlegger, finansierer og gjennomfører viktige infrastrukturprosjekter i Norge.
Ett av kriteriene som bør ligge til grunn for samferdselsprioriteringene i Norge må være at vi må prioritere de korridorene som gir størst samfunnsnytte først. Det finnes mange gode eksempler på slike prosjekter, rundt byene og i distriktene. En fersk rapport fra Statens vegvesen viser for eksempel at prosjektene som utgjør Oslopakke 3 vil gå med milliardoverskudd: for hver krone man investerer i Oslo-trafikken, får man igjen 2,43 kroner. Dersom man investerer i det som til enhver tid gir størst samfunnsøkonomisk nytte, kan vi få transportplaner som er mindre preget av politikere som skal hilse hjem og mer rettet mot samfunnets reelle transportbehov. Ved å koordinere utbyggingene, kan det også bli lettere å nå klimapolitiske mål, og man kan oppnå økonomiske og tidsmessige gevinster ved å utlyse større prosjekter internasjonalt.
Noen vil forsøke å gjøre dette til en by/land-debatt. Det er det ikke. Uavhengig av hvor veien bygges, bør den bygges slik at vi får mest mulig vei for pengene. Så er det riktig at mange av de mest samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjektene vil være rundt og mellom de store byene. Det er imidlertid til fordel for alle at transitt av personer og gods til og fra hele landet flyter godt. Det heter seg at ingen har så dårlig tid som en død laks på vei til kontinentet. Det vil være synd om den ble stående som sild i tønne rundt Oslo.