Kulturskolen kan omtales som kommunenes «hemmelige tjeneste». Den er et lovpålagt skoletilbud, men svever i gråsonen mellom frivillighet, dugnad, høy profesjonalitet og tilbud til spesielt interesserte. Det er cirka 100.000 elever i landets kulturskoler, fordelt på 120.000 elevplasser. Disse elevene må bli sett og tatt vare på.
Norsk kulturskoleråd er interesse- og utviklingsorganisasjonen for kulturskolen, og jobber utrettelig for å løfte kulturskolesaken. Vi ser det som svært gledelig at det i 2017 ble fattet vedtak i Stortinget om at det skal lages en stortingsmelding for kulturskole. Arbeidet er allerede igangsatt. NTNU og Telemarksforskning har fått i oppdrag å etablere et kunnskapsgrunnlag for meldingen.
Det er flere grunner til at en kulturskolemelding er viktig. En stortingsmelding vil synliggjøre og tydeliggjøre hva en kulturskole er og kan være. Det vil også være nødvendig å vise hva en kulturskole ikke er. Dette er spesielt viktig i og med at kommunenes kulturskoletilbud er lovfestet gjennom §13.6 i opplæringslova: «Alle kommunar skal aleine eller i samarbeid med andre kommunar ha eit musikk- og kulturskoletilbod til barn og unge, organisert i tilknyting til skoleverket og kulturlivet elles». Dette betyr at kulturskole er et lovpålagt skoleslag, og bør være tilgjengelig for alle som ønsker det.
Et annet viktig område som stortingsmeldingen bør belyse, er forholdet mellom kulturskolens tilbud og kvaliteten på tilbudet. Dette innebærer blant annet en forventning om krav til formell kompetanse for kulturskolelærere.
I 2016 ble det ferdigstilt en ny rammeplan for kulturskolen. Denne kan sammenliknes med grunnskolens læreplaner. Planen er utarbeidet på oppdrag fra Norsk kulturskoleråds medlemmer, landets kommuner. Det jobbes energisk med å få planen til å virke i kommunene. Noe av hensikten med rammeplanen er å få til et sammenliknbart kulturskoletilbud i hele landet. Kulturskolene skal kjennetegnes av høy kvalitet og rikt mangfold, og skal ivareta både bredde og talent.
Den store forskjellen mellom kulturskolens rammeplan og grunnskolens læreplaner er at kulturskolens rammeplan ikke er en forskrift. Dermed er ikke kommunene lovpålagt å innføre planen. En stortingsmelding kan gi en sterkere føring til kommunene i forhold til rammeplanen. Uansett, svært mange kommuner er i ferd med å ta planen i bruk og tilpasse den til sin lokale kontekst.
Musikk er kulturskolens største fag. Her har kulturskolene gjennomgående lærere med høy formell kompetanse, også pedagogisk. Innen de andre fagene er ikke situasjonen like bra. Hvis en mener at kvalitet har sammenheng med lærernes utdanning, vil dette være viktig å fokusere framover, også i en stortingsmelding.
Et annet spørsmål er om hvordan kvalitet skal fastsettes og måles utover det som kan defineres kvantitativt. Det er mer krevende når det er snakk om kvalitet på læringsarbeidet. Det er utarbeidet et eget system for kvalitetsvurdering og -arbeid også i kulturskolen. Dette er tett koblet til rammeplanen, og danner et godt utgangspunkt for tilstandsrapportering til skoleeier. Til forskjell fra grunnskolen har ikke kulturskolen et krav om et forsvarlig system for kvalitetsvurdering. Dette er en logisk følge av at rammeplanen ikke er et lovfestet dokument. En refleksjon rundt dette vil være relevant i en stortingsmelding.
I forhold til skole og læring er vurdering for læring et sentralt begrep. Dette er aktuelt også for kulturskolen. En stortingsmelding vil kunne være et viktig styringsdokument. For å arbeide systemisk med vurdering må en ha et rammeverk å vurdere ut fra. For kulturskolen vil dette være rammeplanen med lokale læreplaner. I kulturskolen vil vurderingsarbeidet handle om underveisvurdering: Vurdering for læring og vurdering som læring. Men: Kulturskolen utgjør en viktig forberedelse til de studieforberedende utdanningsprogrammene musikk, dans og drama samt studiespesialisering med formgivningsfag i videregående skole. I så måte er kulturskolen en del av utdanningslinjen fra begynnernivå til profesjonell utøvende virksomhet. I så måte kan en si at det finnes elementer av vurdering av læring også i kulturskolen.
Det som gjør diskusjonen omkring kulturskolen ytterligere interessant, er at kulturskole er mer enn skole. Den er også et lokalt ressurssenter, et bindeledd til det frivillige kulturfeltet, en samarbeidspartner for helsesektoren, NAV og ikke minst grunnskolen. Derfor må kommunens eierskap av kulturskolen være fundert på flere perspektiv. Rammeplanen har tatt høyde for disse, spesielt i det som omtales som kulturskolens samfunnsoppdrag. I denne sammenhengen må kulturskole og inkludering fokuseres. Norsk kulturskoleråd mener at få kommunale virksomheter synes bedre egnet til et arbeid med inkludering enn kulturskolen.
Inkluderingsbegrepet er ikke begrenset til flykninger og nye landsmenn. Det handler om å gi tilbud til alle, barn, ungdom og voksne, med ulike utfordringer, enten det handler om økonomi, demografi eller om tilretteleggingsbehov. Her vil Norsk kulturskoleråd å jobbe sammen med kommunene for å dele erfaringer og ideer samt utvikle tiltak knyttet til enkeltkommuners behov og muligheter. Erfaringsmessig vil det å gi insentiver i form av kompetanse og økonomiske midler være effektive virkemidler for å sette i gang viktige satsinger.
Til arbeidet med utvikling av landets kulturskoler trengs både utviklings- og insentivmidler. Her kan en la seg inspirere av svenskenes satsing på et kulturskoleløft: Et nytt statstilskudd på 200 millioner kroner, nasjonale mål for den kommunale kulturskolen, nye lærerutdanninger og et nasjonalt kulturskolesenter. Det er noen av anbefalingene den svenske kulturskoleutredningen gir for hvordan kulturskolen kan bli mer rettferdig og et tilbud til alle. Dette er noe vi oppfordrer den norske regjeringen å la seg inspirere av når en ny stortingsmelding skal utarbeides.