You want to know what I make? I make kids wonder,
I make them question.
I make them criticize.
I make them apologize and mean it.
Poet og eks-lærer Taylor Mali i «What does a teacher make?»
I Sandefjord risikerer to lærere å miste jobben. De trues med oppsigelse fordi de ikke vil være med på målstyringsregimet kommunen har pålagt dem. Ytterligere 40 lærere har valgt å boikotte. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. I Sandefjord går det i kryss for skoleetaten. Elever på 5. 6. og 7. trinn skal testes og rapporteres på følgende måte: I norsk skal det krysses av på 34 punkter. Læreren skal stadfeste om eleven har Under Forventet Måloppnåelse (UFM), Tilfredsstillende Måloppnåelse (TM) eller Over Forventet Måloppnåelse (OFM). I matematikk skal det krysses av på 21 ulike kategorier. I engelsk er det 25 kryss. Denne rapporteringen skal foregå to ganger i året.
Her kan det passe med en liten matteoppgave: I en klasse med 30 elever, hvor mange kryss må det settes i løpet av ett skoleår? Fasit: 4.800. Oppgave 2: Gitt at læreren bruker i snitt fem minutter på hver vurdering, hvor mye tid går med på dette i løpet av et skoleår? Fasit: 24.000 minutter. Spørsmål 3: Hvor mange dager blir det? Svar: Litt under 17 døgn, eller 53 arbeidsdager. Og det er altså for én klasse. Med tre klasser på hvert trinn blir sluttresultatet 480 arbeidsdager. Det er med andre ord ingen grunn til å tro at lærerne har mulighet til å avsette tilstrekkelig tid til denne målingen. Det er tilsvarende god grunn til å tro dem på at rapporteringen er en tidstyv av kleptomane dimensjoner.
Én av Sandefjord-lærerne som ikke orker mer, er Birgitte Bergfjord Bjanger. Før jul henvendte hun seg til Erna Solberg på statsministerens Facebook-vegg: «Jeg kaller dette systemet for den usynlige kreftsvulsten i Skole-Norge. Den blir større og større og forgreiner seg overalt. Vi som brukere er forbannet og fortvilet. Dette målfokuset er farlig for folks helse. Det er nesten sånn at jeg er truende til å ta mine egne unger ut av skolen.»
Men Sandefjords ordfører, Bjørn Ole Gleditsch fra Høyre, vil ikke høre. Han kaller det «ordrenekt» når de menige lærerne nekter å gjøre som offiserene i kommunens ledelse befaler. «Når man ikke klarer det, har man etter min mening to valg: Å slutte eller å tilpasse seg det som er bestemt gjennom et lovlig fattet vedtak», har han sagt til Sandefjords Blad. To ting kan sies om Gleditschs utsagn. For det første at han har under forventet måloppnåelse (UFM) i norsk. Lærerne har ikke to valg. De har ett valg, med to alternativer.
For det andre er det utrolig at kompetente og samvittighetsfulle lærere blir oppfordret til å si opp jobben, subsidiært truet med sparken, fordi de protesterer mot et system de mener er faglig uforsvarlig og direkte skadelig, både for barna og for læringen. Spesielt i en tid da landet trenger hver eneste kompetente lærer som er å oppdrive. Høyre sier de vil ha flere «drømmelærere». Men ingen drømmelærer vil jobbe i en marerittskole.
Sandefjords ordfører framstår som en komisk parodi på en firkantet regelrytter. Ikke engang Monty Python hadde hatt fantasi til å finne ham opp. Men for elevene og lærerne er det knusktørre og menneskefiendtlige byråkratiet en tragedie. Hva som er tanken bak, er umulig å forstå. Likevel er målstyring og rapportering på full fart inn i skolevesenet. Helsevesenet er allerede blitt feilmedisinert med altfor store doser New Public Management. Også der har man oppdaget at når målstyring, rapportering og telling blir de mest brukte verktøyene, blir det målbare viktigst. Det som ikke kan telles og rapporteres, blir uviktig. Tørk aldri tårer hvis du ikke kan krysse av for det i et skjema.
NHO mener prestasjonslønn kan løse problemene i norsk skole. Heldigvis har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (Høyre) avvist forslaget. Norges fremste ekspert på prestasjonslønn, Bård Kuvås ved BI, sier at et slikt belønningssystem virker på kvantitet, men ikke på kvalitet. Forskerne bruker antall rotter fanget pr. time som eksempel på en oppgave der prestasjonslønn kan ha noe for seg. Undervisning er inntil videre noe helt annet. Slik bør det fortsette å være.
Sitatet som innleder denne kommentaren, er hentet fra en tekst av eks-læreren Taylor Mali. Den handler om hva en lærer tjener («makes» på engelsk). Der sier han også dette: «I can make a C+ feel like a Congressional Medal of Honor and an A- feel like a slap in the face». Mange lærere, elever og foreldre vil kjenne seg igjen: Noen ganger er en treer en triumf. Resultatet av knallhard jobbing. Ikke bare «over forventet måloppnåelse», men en grunn til jubel og begeistring. Og noen ganger er en femmer et sviende nederlag. Resultat av manglende innsats og halvgjort arbeid. Det kommer an på eleven, på faget og en haug andre ting.
Men hvilken elev er flinkest? Hvilken lærer har gjort den beste jobben? De som strevde og slet seg opp til treeren, eller de som lente seg tilbake og datt ned på femmeren? Hvem av dem fortjener økt lønn på grunn av prestasjonen? Hvordan passer de inn i skjemaet til Sandefjord-skolen?
Pedagogikk og undervisning kan ikke måles som om det er metervare eller blir solgt til kilopris. De som tror det, tar så grunnleggende feil at det bare er ett sted å sette kryss dersom de en sjelden gang skulle slumpe til å få rett: I taket.