Styreleder i KS Gunn Marit Helgesen går i rette med både Utdanningsforbundet og Dagsavisen i sitt innlegg 6. desember. Hun insinuerer at Dagsavisen er en useriøs avis, som driver kampanjejournalistikk for Utdanningsforbundet og at Utdanningsforbundet er en useriøs organisasjon som forleder medlemmer til å svare i tråd med vår politikk. Hennes påstander rammer også Respons Analyse, som framstår som et useriøst meningsmålingsbyrå.
Man kan få inntrykk av at for Helgesen er det viktigere å antyde konspirasjon enn å lytte og bidra til god dialog med de som har skoene på og kjenner lærerhverdagen.
For å ta det meningsmålingsfaglige først:
• Helgesen skriver at lærerne ikke har svart oppriktig på spørsmålene fra Respons Analyse, fordi vår politikk på dette feltet er kjent for dem. At det skulle tre purringer til blir også trukket fram for å underbygge denne påstanden. Men faktum er at de to spørsmålene om overstyring bare var en liten del av en omfattende undersøkelse med mange ulike tema. Profesjonelt handlingsrom og overstyring var overhodet ikke nevnt i introduksjonsteksten – noe Gunn Marit Helgesen kunne fått avklart ved å ta en telefon til oss i Utdanningsforbundet.
• Svarprosenten på 26 er på nivå med andre undersøkelser, ifølge Respons Analyse. Våre undersøkelser har vanligvis en noe høyere svarprosent (30–35 prosent), og sommerinnspurten i skoleverket forklarer nok nedgangen og behovet for purringer. Respons Analyse tilbakeviser at svarprosenten har noen sammenheng med temaene i undersøkelsen. Antall purringer er heller ikke uvanlig. Også dette kunne Helgesen fått avklart ved å ta en telefon til oss.
• Det statistiske grunnlaget på 820 respondenter blir også trukket fram for å mistenkeliggjøre resultatet. Ifølge fagfolk innenfor meningsmåling er 600–800 svar helt forsvarlig, selv for undersøkelser brukt til forskning. Utvalget var representativt og feilmarginen, som er utslagsgivende for tolkningen, var på 2,9 prosent. Når 23 prosent av de spurte svarer at de har fått pålegg fra lokale skolemyndigheter som strider mot deres profesjonelle vurderinger, kan den reelle andelen være fra 20 til 26 prosent. Altså enten hver fjerde eller hver femte lærer.
• Helgesen har rett i at når en går over på neste spørsmål, som gikk til de 23 % som svarte ja, og ser på de som i stor grad mener dette har gått utover undervisningsopplegget de mener er best for elevene, så utgjør de 6,4 % av alle i undersøkelsen. Men her bør en vel også ta med de som svarer i noen grad, som utgjør 14,7 % av alle spurte. Da snakker vi om at 21 % av alle som har svart på undersøkelsen mener slike pålegg i stor eller noen grad har gått utover undervisningsopplegget de mener er best for elevene.
Helgesen slutter seg til «nødvendigheten av å vise tillit og gi ansvar, for lærere som for andre profesjoner». Men innlegget hennes bærer ikke preg av denne intensjonen. Hun har rett i at mange lokalpolitikere og administrative medarbeidere vet at detaljstyring og krav til registrering og dokumentasjon virker negativt på motivasjon og evne til nyskaping. Men dette er altså ikke hele bildet. Utdanningsforbundet, og andre, har over flere år pekt på klare tendenser til overstyring og byråkratisering av læreryrket. Læreres opplevelse av dette kom kraftfullt til uttrykk i streiken i 2014.
Heller enn å bruke tid på å definere om vi nå har et læreropprør, noe Utdanningsforbundet ikke påsto, bør Helgesen forsøke å forstå hva som rører seg i skolen:
Vurderingssystemer som ikke alene bidrar til læring, men også til stress blant unge. Rapporteringssystemer som oppleves som meningsløse. Kontrollsystemer som stjeler tid fra det som skal kontrolleres. Overproduksjon av politiske intensjoner som ender opp som måltrengsel i skolen.
Dette er ikke konstruksjoner. I dag snakkes det om tillitsreform. Spørsmålet Helgesen må stille seg, er om hun bygger tillit ved å hevde at læreres beskrivelse av sin skolehverdag ikke har rot i virkeligheten.