Schpaaa bysommer

Den som ikke ser hvor flott Oslo er, må enten være rammet av fordommer mot hovedstaden vår eller så har man rett og slett ikke kikket godt nok.

Å ta beina fatt i sommerværet er en nydelig måte å bli kjent uansett hvor man er på besøk. Jeg har travet gatelangs og blitt glad i Stavanger, Drammen, Moss og Fredrikstad etter at Dagsavisen har satset på nye aviser og redaksjoner, men først og fremst elsker jeg å gå på kryss og tvers i byen jeg bor i, Oslo. Midt på sommeren, mens jeg er alene igjen i byen på jobb og kone og barn er på hytta, traver jeg avgårde daglig, som regel ei mil, av og til to. Da slår det meg ofte at jeg andre steder i Norge hører så lite fint om hovedstaden vår. En kan saktens ta seg i å undre: Kan de virkelig ha kikket godt nok?

Har de ruslet over Aker brygge og tatt båt ut til øyene en dag og gått ut på Tjuvholmen den neste? Tittet på alle folkene med nye penger. Spasert videre over Skillebekk og gjennom Frognerveien. Kikket på folkene med gamle penger. Inn i Vigelandsparken og sett på alle skulpturene og turistene. Deretter Vestkanttorget og Professor Dahls gate. Kjent på hvor stille det kan være midt i byen? Kanskje har man lest «Byens spor» av Lars Saabye Christensen på forhånd? Stemningen er satt!

Ned til sentrum igjen, forbi trafikkmaskinen og de lite hyggelige områdene som besøkende kommer til med tog og buss, og inn i den stille, litt gjemte delen av Schweigaardsgate. Kikket på folkene som ikke har penger. Forbi Sotahjørnet og inn blant trehusene på Vålerenga, og opp til Kjerka med stor K. Helt stille i parken. Opp på Ekeberg. Blir det tungt i beina, snur man seg bare og ser på utsikten.

En tur i retning Grünerløkka, stoppe på uteserveringen i byens nye oase, Prindsen hage. Litt Brooklyn og mye Berlin, men hipsterne er ikke farlige. En matbit i Mathallen eller på Vulkan. Så følge Akerselva noen kilometer og belønne seg selv med en dukkert ved Frysja. Dagen derpå tar man turen ut i Groruddalen med t-bane. Spaserer hjem. Ser mer grønt enn asfalt. Og det føles helt trygt, «wolla» (jeg sverger)!

Det har for øvrig skjedd noe forunderlig etter at jeg i sommer leste «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar. Av og til smeller det inn nye ord i hodet mitt, ord som det viser seg at ungene mine allerede kan og forstår, som schpaaa (bra), sjofe (se), mæbe (jente), flus (penger) og wolla (jeg sverger). Kebab-norsk. Det er dem som ikke tror det er mulig å sjofe på mye schpaaa som ikke koster flus i den vakre hovedstaden vår, eller som blir skremt av ordene i setningen. Til dem er det bare en ting å si: Dere går faktisk glipp av noe.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!