Debatt

Sannheten om Søgnen

Har vi henne nå? Nei. Historien om skolesjef Astrid Søgnen, Oslos og Norges mektigste byråkrat, er ikke over.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I en serie artikler i forrige uke avslørte Dagsavisen innholdet i og følgene av et alvorlig varsel mot Oslos skolesjef. Varselet ble i 2014 sendt inn av tre av hennes 17 underdirektører. Beskrivel­sene av Søgnens lederstil var medforfattet av ytterligere noen i skoleetatens ledergruppe. Noen av hennes nærmeste, betrodde medarbeidere opplevde sin egen sjef som umulig å samarbeide med. «Det varsles om Søgnens trakasserende lederstil, som over lengre tid har vært særdeles kritikkverdig. Søgnens lederskap fører til at avdelingsdirektører, områdedirektører og øvrige medarbeidere i utdanningsadministrasjonen må forholde seg til et arbeidsmiljø som bærer preg av frykt». Det var deres opplevelse. Deres sannhet. Men det fins flere sannheter om Astrid Søgnen.

15.000 er ansatt i Oslo-skolen. Det er veldig mange virkeligheter og opplevelser. Lørdag møtte jeg én av dem. En lærer ved en av byens store sentrumsskoler. Over en kaffe i sola fortalte hun en helt annen historie om Søgnen og skolen. Hun har jobbet i Oslo i over 20 år, og husker skolen før Søgnen. En skole med få krav og ingen objektive vurderinger. Hun gir sin fulle støtte til den allmektige skolesjefen, som hun omtaler som en spydspiss. Læreren roser jobben som er gjort med å endre kulturen i skolen. Alle lærere er ledere, og å endre en kultur der læreren har vært sjef i sitt eget klasserom, har vært smertefull. «Man kunne spille monopol i timen, uten at noen visste eller brydde seg», fortalte læreren meg med en spissformulering. En snu bunken-tradisjon er brutt. Skolen er profesjonalisert, og det som funker på én skole distribueres til alle, forteller hun. Med Søgnen er klasseværelsene åpnet opp, i mange tilfeller med makt. De omstridte testene har ikke målt elevene, men lærerens evner, presiserer hun. Det er klart det har svidd for mange. Også for elever og foreldre og helsepersonell, som har advart mot «trykket» og prestasjonsjaget i skolen som har gjort barn sjuke. Det er også en sannhet for noen.

Astrid Søgnen er en hard negl. Det vet alle som har jobbet i Oslo-skolen, historiene er mange. De som har jobbet journalistisk med å dekke denne gedigne offentlige etaten, vet det også. Det er Norges største etat med 90.000 elever. Det er svære dimensjoner i Oslo-skolen. Og for å manøvrere denne enorme skuta, må man være sterk. Ekstremt sterk når målsettingen er å skape landets beste skole. Og på brua hos kaptein Søgnen, må det være enighet om kursen. I varselet ramses det opp karakteristikker som autoritær, uforutsigbar, detaljstyrende, belærende, instruerende og med et «stort behov for å kontrollere». Hun har krevd absolutt lojalitet fra sine. De som har avveket fra denne felles kursen, har fått det beintøft. Mange har sluttet, og tårene har sikkert vært mange i løpet av hennes 18 år lange regime. Mange mener også at det er denne kulturen fra en brutal toppstyring som har piplet nedover i skolehierarkiet. Det er blant annet denne fryktkulturen Simon Malkenes har ropt ut om, og fått stor anerkjennelse for.

Det mest oppsiktsvekkende ved varslingssaken er likevel ikke Søgnens lederstil, som har fått sine adjektiver. Hvordan det står til med hennes undersåtter i utdanningsetaten, skal nå granskes av den sittende skolebyråden, Inga Marte Thorkildsen (SV). Det virkelig sjokkerende er hvordan ledelsen i Oslo kommune håndterte varselet. Hvordan et system lukket øynene for et legitimt varsel, og gjorde en skinnprosess av det. Da varselet nådde kommunen vinteren 2014, ble det satt i gang en gransking. Fem vilkårlige direktører ble intervjuet av kommunens egne folk tilknyttet byrådsavdeling for finans. Da er man snublende nær makta i Oslo og byråd Stian Berger Røsland (H).

Fagfolk mener at det ikke var mange nok til at kommunen kunne konkludere som den gjorde, altså med at det ikke var grunnlag for den alvorlige bekymringen som hadde kommet til uttrykk. Ja, at varselet beskrev en virkelighet som ikke fantes. Men hvem av dem som ble intervjuet, kunne kommunen regne med at ville åpent og ærlig fortelle om sin opplevelse av Oslo kommunes aller mektigste byråkrat? En med et ekstremt godt nettverk i både kommunen og i norsk skoleforvaltning for øvrig? Det var ingen grunn til å tro at man ville få oppriktige svar. Varselet ble lagt i skuffen.

Hvis et tilsvarende varsel var kommet mot en menig rektor et sted i Oslo, ville et eksternt firma blitt hentet inn. Alle ansatte ville fått anledning til å uttale seg anonymt. Men når varselet kom mot den suverent mektigste byråkraten i Oslo, ble det gjort kort prosess. Fire år etter sier lederen for kommunens eget varslingsråd til Dagsavisen at «saken burde fått en grundigere behandling». Det er for meg åpenbart at verken den da borgerlige politisk ledelsen eller administrasjonen i Oslo ønsket en reell vurdering av Søgnen. En beinhard general, men hun var deres general. Hun hadde vunnet slagene deres for «Høyreskolen». En Napoleon som lagde orden og system, men som ikke brydde seg nevneverdig om sarte medoffiserer. Hun leverte gode resultater. Oslo-skolen under hennes mangeårige styre ble reformert og var Høyres skolepolitiske seierskrans. Fagtrykk, systematisering, sentralisering, testing. Astrid Søgnen var for suksessfull til at noen misfornøyde direktører skulle velte skuta. Noen har holdt sin hånd over Søgnen. Selv om varselet ikke får konsekvenser for skolesjefen, må det få følger for rutinene og måten Oslo kommune håndterer varsler på.

Læreren ved kafébordet hyller Søgnen for å ha skapt en skole der elevene og ikke lærerne står i fokus. Mer læring. Bedre læring. Mantraet «du skal ikke være heldig med læreren din», tilskrives Søgnen. Å få en god utdanning, skal i Oslo ikke avhenge av om læreren duger eller ikke. Det er et prinsipp det er lett å stille seg bredbeint bak.

Spørsmålet nå er om jobben hennes i Oslo-skolen er gjort, og om «gründeren» Søgnen, 67 år i høst, skal ta et stort steg tilbake. For å skape ro i en skole som har vært og fortsatt er preget av uro. Skolebyråd Thorkildsen må velge sin sannhet om Søgnen.

Mer fra: Debatt