Sanner hadde en plan. Den lyktes ikke. Sammenslåingen ble en flopp. Den lave valgdeltakelsen forteller at folk har møtt visjonene om sammenslåing med et skuldertrekk.
Hva gjorde Sanner feil?
1: Formålsløs reform
Helt fra starten har reformen manglet begrunnelse. Hva har vært formålet med større kommuner? Hva vil Sanner oppnå?
Det nærmeste man kommer noe som likner en begrunnelse er kommuneinntektene: Hvis dere ikke slår dere sammen, risikerer dere å miste inntekter.
Dette er ikke en begrunnelse, det er et middel og en trussel.
Regjeringen har vært overraskende lite tydelige på hvorfor. Dette er Sanners største tabbe: Å ikke gi kommunereformen et materielt innhold. Han kunne flyttet deler av næringspolitikken og kulturpolitikken til de nye storkommunene, og forlangt storkommuner tilbake. Både kultur og næringsstruktur vokser ut av lokale forhold. Begge deler ville gitt nye storkommuner noe relevant å holde på med.
2: Uklart hvem som bestemmer
Skal kommunepolitikerne lytte til folkeavstemninger? Eller innbyggerundersøkelsen? Hva med eget partiprogram, om ikke innbyggerne gjør som politikerne vil? Skal Stortinget vedta kommunesammenslåinger, om ingen av de tre andre slår inn?
Nå brukes alle fire løsningene, ut fra hva som gir det Sanner vil. Det er skamløst prinsippløst. Folk skjønner de blir holdt for narr.
Derfor hadde det vært ærligere å la Stortinget vedta dette direkte, slik man gjorde i forrige runde på 60-tallet. Hvordan man får dette til er mer enn godt nok utredet av Norsk institutt for By- og regionforskning.
3: Eliteprosjekt
Hadde Jan Tore Sanner vært en selger og en taktiker, hadde han skapt engasjement og velvilje blant folk for sammenslåing. Folk ville blitt med om innholdet hadde vært riktig. Det dreier seg først og fremst om å gi kommunene noe nytt, noe mer og noe fornuftig å holde på med.
I stedet ble det et eliteprosjekt. Dresskledte folk fra NHO, Høyre og Ap holdt foredrag om stordriftsfordeler og synergier og bedrev gjensidig ryggklapping, mens folk gjespet.
Kommunereform 2.0 må bli bedre. Den kan ikke Sanner lede. Det må en ny regjering gjøre. Neste gang bør staten overta områder hvor man ønsker nasjonale standarder; som eldreomsorg, skole eller barnehager. Så kan kommunene overta mer av det som er forskjellig fra kommune til kommune: Boligpolitikk, kulturpolitikk, arbeidsmarked, skjenkepolitikk og næringspolitikk.