Du vet, at man sier ting som: «Alle skotter er gjerrige», eller hevder at alle dansker er så innmari blide og hygger seg med «en lille en» i tide og utide. Vi er jo alle unike, sammensatte individer. Jeg er helt sikker på at det finnes skotter som strør om seg med penger som fulle sjømenn, og dansker som er både sure og gretne avholdsfolk. Alt dette tenkte jeg – helt til jeg kom på korfestival i Krakow.
Sist uke møttes amatørkor fra hele Europa til korfestival i Krakow, Polen. De kom fra land som Italia, Tyskland, Østerrike, Slovenia, Sverige, Litauen, Sveits og – så koret mitt fra Norge. Og når man sitter sånn og ser det ene koret etter andre stå på en scene eller i en kirke og synge, var det skuffende lett å få bekreftet egne fordommer.
Først tyskerne. Der var det med en gang «ordnung muss sein», med alvorlige, korrekte kvinner og menn kledd i helt like, åpenbart nystivede korkapper. De sang plettfritt og rent sin Bach og sin Mendelssohn og sine sakrale, klassiske, stykker om «Mein Gott» og «Deine Fluten rauschen daher». Iblant gikk en av damene i koret opp på prekestolen og mumlet noe uklart om Martin Luthers 500-årsjubileum på dårlig engelsk (noe som ikke virket så relevant, her vi satt i en av Polens største katolske katedraler). Så gikk hun ned igjen, og den alvorstunge, kjedelige, men vakre sangen fortsatte. Det andre tyske koret sang nesten like plettfritt og alvorstungt, men de hadde vært gærne nok til å ta med en cellist som egentlig ødela hele greia. Fornøyd satt han der ved siden av koret og «sagde» knirkende i vei på noe som hørtes ut som en helt annen sang, og blikkene damene i koret sendte ham, var drepende. Samtidig var det som om tyskerne ville si: «Hei, vi vet vi er disse kjedelige og perfekte tyskerne, så derfor har vi med han inkompetente cellisten slik at dere skal skjønne at vi er menneskelige (vi har jo det med krigen også)».
Så kom italienerne. De nærmest slentret tilfeldig inn på scenen, blide og oppstemte med kritthvite, brede smil, mens de sendte flørtende slengkyss til publikum. Så sang de MGP-slageren «Volare», skikkelig surt og vindskjevt, men med så smittende godt humør at det var umulig å ikke klappe med. Etterpå, ute på bussholdeplassen, brøt koret ut i en spontan og uryddig allsang av Verdis «Slavekoret», som om de ville si: «Ja da, vi vet synger dårlig og virker litt rotete, men det er tross alt VI som kommer fra Giuseppe Verdis hjemland. Men hvem bryr seg? La vita e bella!».
Men hva med koret fra Norge? Jeg kan jo tenke meg at vi framsto som litt rødkinnede og trauste, der vi sto og sang «Bruremarsj fra Lødingen» i en mektig, sentraleuropeisk katedral fra 1300-tallet. Som om vi sa: «Ja da, vi vet at vi ikke er med i EU og Europa sånn, men guri så koselig at vi fikk stukket innom her en tur før vi drar på hytta i helga».