Siden 1967 har palestinerne på Vestbredden levd under okkupasjon og brutal militærjustis. Brutaliteten øker i takt med koloniseringsprosessen og rammer i særdeleshet palestinske barn. Dette er grundig dokumentert i tallrike observatørrapporter, herunder to UNICEF-rapporter fra februar 2013 og februar 2015.
Fengsles: Her kan barn bli fengslet i opptil 20 år for å kaste stein (for abonnenter)
Rapportene beretter om arrestasjoner av barn like ned i tolvårsalderen, der maskerte israelske soldater i tungt kamputstyr invaderer barnas hjem ved nattestid. Bundet og med bind for øynene blir barn bortført til avhør og mishandling. Under avhørene er barna vanligvis berøvet advokatbistand og bistand fra foresatte. Etter forvaring på ubestemt tid stilles barna for israelsk militærdomstol, iført fotlenker, til en summarisk domsavsigelse, de fleste tiltalt for steinkasting. Løslatelse mot kausjon er sjelden og frifinnelser skjer ytterst unntaksvis. I tillegg til fengselsstraff idømmes ofte en tyngende bot, subsidiært en forlenget fengselsstraff.
Ifølge offisielle tall fra Israeli Prison Service (IPS) og fra hjelpeorganisasjonen Military Court Watch (MCW) bortføres over halvparten av barna til fengsler i Israel. UNICEF har fastslått at «mishandlingen av barn som kommer i kontakt med det militære fengselssystemet er omfattende, systematisk og institusjonalisert like fra arrestasjon til domfellelse og soning».
Årlig håndterer Israels militære fengselssystem mellom 500 og 700 saker mot palestinske barn. Siden 1967 er titusener av barn rammet av åpenbare brudd på grunnleggende menneskerettigheter, herunder brudd på FNs barnekonvensjon som fastslår plikten til å la «barnas beste være et grunnleggende hensyn». Konvensjonen setter også forbud mot «tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling», den fastslår at fengsling av barn skal «bare benyttes som en siste utvei og for kortest mulig tidsrom» og konvensjonen krever også at «ethvert barn som er berøvet sin frihet, skal ha rett til omgående juridisk og annen egnet bistand». Bortføring av palestinske barn fra okkupert område til Israel er i seg selv en krigsforbrytelse i henhold til den fjerde Genèvekonvensjon artikkel 76.
I en stortingsinterpellasjon i mars 2015 stilte Stine Renate Håheim (Ap) følgende spørsmål til daværende utenriksminister Børge Brende: «Hvordan vil utenriksministeren bidra til at palestinske barn i israelske fengsler får oppfylt sine grunnleggende krav til rettssikkerhet og menneskerettigheter».
Utenriksministeren, med tilslutning fra representantene Åsmund Aukrust (Ap), Sylvi Graham (H) og Karin Andersen (SV), støttet Håheims saksfremstilling og fant Israels fremferd klanderverdig. Kristelig folkeparti, Venstre, Senterpartiet og MDG valgte å tie i forsamlingen. Utenriksministeren opplyste at departementet hadde tatt disse forholdene opp med israelske myndigheter. Ministeren roste det arbeidet UNICEF, MCW og israelske menneskerettsorganisasjoner utfører for de mishandlede barna. Men siden har regjeringen mer enn halvert støtten til israelske menneskerettsorganisasjoner og utvidet samarbeidet med den israelske okkupasjonsmakten. For øvrig har det vært stille om saken. Ved siste årsskifte satt 351 palestinske barn i alderen 12 til 17 år i israelsk fangenskap, ifølge IPS.
I januar 2017 tilskrev støttegruppen «Palestinske barn i israelske militære fengsler» (PIM) samtlige stortingsrepresentanter og oppfordret dem til å sende en tverrpolitisk delegasjon til Vestbredden for å observere forholdene. Brevet var støttet av blant andre; Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling, Changemaker, Norsk Folkehjelp, og Kirkens Nødhjelp. Brevet står fortsatt ubesvart.
Våre folkevalgtes generelle taushet står i grell kontrast til det tverrpolitiske engasjement og den empati som britiske underhusrepresentanter utviser gjennom tallrike delegasjonsreiser til Vestbredden. Der har de fulgt de summariske militærrettsakene og snakket med barna selv, med deres pårørende og med advokatene. Dette har medført bred debatt i Underhuset, senest den 7. februar i år. I november 2017 uttalte 142 underhusrepresentanter fra alle partier sin bekymring for Israels «omfattende og systematiske brudd på internasjonal lov». Representantene påpekte også den israelske okkupasjonsmaktens plikt til å sørge for de palestinske barnas sikkerhet, velferd og menneskerettigheter og de minnet om plikten til å behandle Palestinas barn på lik linje med israelske barn.
Hva skyldes så denne tausheten som råder blant våre egne folkevalgte? Jeg vil mene at dersom noe land i denne verden hadde mishandlet jødiske barn på samme vis som Israel gjennom tiår har håndtert titusener av palestinske barn, nettopp fordi de er palestinske, så ville det ha avstedkommet en unison og høyst berettiget parlamentarisk fordømmelse. For såpass må vi vel ha lært av vår nære historie, men kanskje ikke så meget mer?