Den internasjonale kvinnedagen ble innstifta i København i 1910, og på søndag var det 100 år siden sist den ble markert her i Norge. I Drammen gikk hele 210 kvinner og menn i tog med internasjonale paroler som «Stopp vold mot kvinner», «Lovfestet rett til heltid», «Kamp mot all kvinneundertrykking» og «Nei til tvangsekteskap».
I forkant av markeringen hadde vi vært vitne til den årlige «kvinnekamp-krangelen» i mediene. Høyresida mener venstresida er for snevre, egoistiske, veike. Venstresida mener høyresida sutrer og ikke klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. Sånn går no dagan. Selv om arrangementene var flotte, og det var gode og tankevekkende appeller, opplevde jeg markeringa i Drammen som noe splitta – akkurat som i mediene. Det får meg til å reflektere over at det først og fremst er sammen at vi står sterke!
I toget og på Folkets Hus glimra høyresida med sitt fravær, mens venstresida glimra med sitt fravær på Drammens Teater hvor blant andre Erna Solberg og Solveig Horne talte. Det var noen ytterst få fra begge politiske leirene på begge arrangementene. Mens feiringen/festen på Union var visst kun for kvinner.
Den feministiske kampen er en kamp for like rettigheter og muligheter for begge kjønn. Så kan man være uenig om midlene eller tiltakene, men målet står støtt. Så hva er problemet med å stå sammen skulder ved skulder? Menn og kvinner, høyresida og venstresida? I tog, på Folkets Hus, på Drammens Teater, på Union, i mediene?
Alle andre dager på året kan vi diskutere hvordan vi kan nå målet om et likestilt samfunn, men på selve dagen den 8. mars må vi kunne vise at vi står sammen om målet. Neste år ønsker jeg å se ordføreren, fylkesmannen, rådmannen og flest mulig av bystyrerepresentantene gå skulder ved skulder sammen med folk flest på byens arrangementer. Og jeg håper inderlig at alle arrangementer vil være åpne for begge kjønn.
For det er sammen at er vi sterke!
Publisert i Dagsavisen Fremtiden samme dag