Det Aftenposten tar opp underbygger samtidig beslektede trender sivilsamfunnsorganisasjoner har påpekt gjennom flere år: Naturressurser har ikke hjulpet borgere i fattige land med å komme seg ut av fattigdom. Pengestrømmene ender ofte opp andre steder, på kontoene til multinasjonale selskaper, eller privatpersoner, i skatteparadiser. Men uten sivilsamfunnsorganisasjoner, og pressen, ville slike ting ikke kommet opp i lyset.
Rikdom, eliter og makt
Rikdom sikrer eliter muligheten til å påvirke og kontrollere politisk makt. Da kan de fremme de reglene og privilegiene de vil. Dette er en av de viktigste årsakene til at ulikheten globalt øker, slik Norsk Folkehjelp og PWYP, Norge (Publish What You Pay) og andre organisasjoner har påpekt. Kobler vi dette til globale klimaendringer, usikre avlinger og ekstremvær, ser vi oppskriften på mer sosial uro og flere humanitære katastrofer.
Det er ikke lenge siden Oxfam, den britiske hjelpeorganisasjonen, publiserte en rapport hvor de skriver at nå eier de 62 rikeste like mye som de 3.6 milliarder fattigste. De eier med andre ord like mye som halvparten av verdens befolkning.
Norsk Folkehjelp gir fem direkte anbefalinger for norsk politikk:
1.Styrk organisasjoner som utfordrer konsentrasjonen av makt og ressurser
2.Frem kollektivt forhandlede løsninger
3.Prioriter reduksjon av ulikhet
4.Legg til rette for åpenhet og innsyn
5.Del analyser og informasjon om ulikheten
Norge er på ballen
Finansdepartementet har lagt fram en forskrift om utvidet land-for-land rapportering som vil vise hvor pengestrømmer tar veien. Med dagens avsløringer er denne forskriften mer aktuell enn noen gang. Nå vil det kanskje ikke blir like enkelt for de
rike å skjule hvordan de ble så rike?
Vi har en innebygd beundring for korrupsjon og skatteflukt, skriver generalsekretær i PWYP, Norge, Mona Paulsen, i et innlegg i LO Aktuelt i januar 2013. Vanlige arbeidere betaler rundt 30 prosent i skatt. Flernasjonale selskaper kan velge bort skatt, ifølge Thowsen, som skriver:
«
De siste tiårene har det utviklet seg en omfattende global fiksjonsindustri. Forretningsideen er enkel: Hemmelighold og tilsløring i bytte mot registreringsgebyrer og stråmannsvirksomhet. Samlet holdes nå en tredel av global BNP i skatteparadiser. Skadevirkningene er dramatiske for utviklingsland, men også skadelige for rike land. Finanskrisa har medført at hardt tilkjempede sosiale rettigheter står på spill, slik som for eksempel arbeidstakeres rettigheter og arbeidsplasser
PWYP
Norge viste at ti av verdens mektigste selskaper i olje- og gruvesektoren bruker minst 6038 datterselskaper – over en tredel var plassert i skatteparadiser. Kapital som burde tilfalle utviklingsland eller hjemland, blir flyttet på innad i et selskap og overført til skatteparadiser med lite eller ikke noe innsyn. Verdiene som skapes sirkulerer eller reinvesteres da ikke lenger der hvor verdiene ble skapt.
Skatteparadisene er det største hvitvaskingsmaskineriet i verden.”
Viktig at regjeringen ser sitt ansvar
En utvidet land-for-land rapportering er et nødvendig tiltak. Denne rapporteringen vil gjøre det vanskeligere for multinasjonale selskaper å gjemme bort penger i skatteparadiser, og vil bidra til å mobilisere skatteinntekter som er nødvendig for å minske ulikheten. Et slikt arbeid står organisasjoner som Norsk Folkehjelp, PWYP, Forum for Utvikling og Miljø og andre bak.
Rorg-samarbeidet, et informasjonstiltak via Norad, har her en viktig rolle. Slike penger er avgjørende for å ha en opplyst utviklingspolitisk debatt i Norge, også på finansielle spørsmål og ordninger. Og nå har også den 4. statsmakt, pressen, via Aftenposten, bidratt på en glimrende måte. Måtte det bare fortsette. Mye henger på Venstre og KrF's skuldre. Pressestøtten vakler, og sivilsamfunns-organisasjonene lever usikkert under det blå-blås regime.
Problemstillingene rundt skatteparadis viser oss at det har vi ikke råd til.