For mange frembringer nok ordet husokkupasjon bildet av Berlin, Amsterdam, København og kanskje Oslo på 1980-tallet, med kranglete og rotløse alternative mennesker med hanekam og nagler, som med et fyrig engasjement for vegetarmat, miljøvern og gatekamper febrilsk tviholder på kampen for en alternativ livsstil i et hjem de ikke selv har krav på. Men den ungdommen som på 80-tallet tok del i de etter hvert mange husokkupasjonene vi fikk i flere norske byer utover tiåret, var ikke bare mennesker på leting etter enhver mulighet som bød seg for å kaste brostein mot politiet. De var ungdom som utenfor samfunnet og de tradisjonelle ungdomsmiljøene tok saken i egne hender. De gikk arbeidsløse og boligkrisen herjet med over 7000 i kø på kommunenes boliglister. I 1981 okkuperte da også 200 ungdom en falleferdig rønne i Skippergata med tre krav: Et sted å bo, jobb og selvstyrt aktivitetshus for ungdom. Dette ga konkrete resultater, i form av aktivitetshus og bo- og arbeidstilbud for unge og vanskeligstilte. Mangel på bolig, livsrom og tilfluktssted for ressurssvake grupper er fremdeles aktuelt i dagens trange og dyre boligmarked som på 80-tallet.
Fra utrivelig parkungdom til husokkupant
Nisseberget i Slottsparken hadde siden de første plensliterne fant sammen sommeren 1966 blitt en arena for alternativ kultur og rus, og parken ble etter hvert et sentralt vankested for store ungdomsgrupper til hodebry og fortvilelse for ordensmaktene, kongen, parkansatte og forbipasserende. Parkungdommen var uønsket i bybildet og politiet gjennomførte flere store ryddinger av parken, på lik linje med det kjeppjagde og spredte åpne rusmiljøet konsentrert rundt Brugata, Storgata, Vaterland og Akerselva i dag. Fra 1978 til 1984 opplevde Oslo uro og opptøyer blant unge i forbindelse med natt til første mai og politiets brutale jakt på de som oppholdt seg i parken. Økt nærvær fra politiet førte til basketak, bøtelegging og arrestasjoner hvor det toppet seg natt til første 1981, da politi med hest, gass og køller troppet opp og 240 ungdom ble arrestert og bøtelagt til en sammenlagt sum av over en halv million kroner. Året før hadde politiet opprettet Uropatruljen for å benytte den mot nettopp rusmiljøet og uro blant unge i forbindelse opptøyene i byen.
Som et resultat av den brutale mainatta oppsto støtteorganisasjonen Ung-Mob (Ungdomsgruppa mot bøteterror) den følgende sommeren. Under en pressekonferanse i Slottsparken satte de lys på arbeids- og boligmangel blant unge, politivold, rusmiljøet og behovet for et ungdomshus, og under konserten «Opprørsrock mot valghysteri» mobiliserte de et stort antall ungdom. Med 80-tallet preget av sosial uro og opprør i Europa lot Ung-Mob seg inspirere av okkuperende ungdom i Berlin, Zürich og Amsterdam, og det ble besluttet å stille krav om selvstendig aktivitetshus for ungdommen, et krav som hadde vært stilt i 20 år i Oslo. Oktober 1981 okkuperte da også over 200 ungdom den tomme gården i Skippergata. Den hadde da stått ubrukt i 30 år.
En katalysator
Til tross for å være i elendig stand, og revet kun etter et halvt års okkupasjon i januar 1982, ga Skippergata resultater og ringvirkninger i flere norske byer. Tromsø, Trondheim, Bergen, Haugesund og Stavanger opplevde husokkupasjoner fra initiativrik ungdom på leting etter arbeid og bo- og livsrom i tida etter. Medias framstillinger av ungdommen som bråkmakere og pøbler, samt brutalitet og voldsbruk fra politiet, økte oppmerksomheten rundt okkupasjonen og sosiale problemer knyttet til ungdom kom etter hvert på dagsordenen. Samfunnet rundt fikk øynene opp for vanskeligstilte uten bolig og jobb, samtidig som flere ungdom så mulighet til å skaffe seg bolig litt utenom det vanlige. Antall husokkupasjoner økte på 80-tallet og resulterte i at kommunen og politikerne foretok forhandlinger med okkupantene. Skippergata kartla derfor situasjonen for utsatt ungdom, ikke bare i Oslo, men hele landet. Ungdommens krav ble også delvis møtt. De tre kravene: et sted å bo, et sted å jobbe og et sted å være, ble til Ungbo, Ungjobb og Blitz, hvorav flere, men langt fra alle, fikk individuell bolig- og jobbhjelp på mer permanent basis.
Skippergataokkupasjonen viser hvordan direkte kollektive krav og det å ta saken i egne hender kunne gi resultater, og eksemplene er flere. I 1988 reddet husokkupanter to verneverdige sveitservillaer i Kruses gate på Frogner som eieren Selvaagbygg hadde latt stå til forfall for å oppgradere til kontorer. Her var kultursenteret Volapük, et viktig forum for kunst, litteratur og kultur, i 11 år før Selvaag foreslo en oppussing for byantikvaren. I 2001 måtte Volapük ut og fikk ikke noe nytt sted å være.
Et annet eksempel er det byøkologiske bokollektivet Brakkebygrenda i Gamlebyen. Vi har aldri hatt et Christiania som i København, men sammen er de to eksempler på stedsuttrykk som for det meste ikke er å finne i storbyer i Nord-Europa: en uformell, selvetablert (vogn)landsby med kollektivisme, allmøter og deling. I 2014 ble okkupantene fjernet og Brakkebygrenda historie. Christiania står òg i fare for å gå tapt for boligutvikling.
Lite rom for sosiale eksperimenter
Kamper for alternativ livsstil og bruk av tomme hus blir kriminalisert og de fleste fortellingene om norske husokkupasjoner har endt i razzia, utkastelser, bøter og arrestasjoner. Vi fikk aldri et Kreuzberg eller Nørrebro i Oslo. Husokkupasjon er samfunnsnyttig og kan blant annet føre til god gjenbruk av historiske bygninger, gi boliger og aktivitetshus, eller bidra i kampen mot gentrifisering og privatisering. Å kaste ut husokkupanter er å kaste bort et verdifullt initiativ. Dette vitner om en by uten rom for mangfold og det handler om åpenhet og inkludering. Hus, bygårder og tomter står tomme og ubrukte, også i dag. Det er viktig å ta lærdom i at det kan lønne seg å ta saken i egne hender, samtidig som det er vanskelig å drive sosiale eksperimenter i en by som kontinuerlig kvitter seg med dem.