Debatt

Salamandernes allianse

En oppmuntring til Simon Malkenes.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi lærere og foreldre har følgende å gjøre: vi skal hjelpe hvert barn til å bli sterk og tillitsfullt, et godt medmenneske, utvikle kritisk sans og estetiske evner, bli glad i naturen og livet, og lære et utvalg gitte kunnskaper og ferdigheter. Blant mye annet.

Så mangfoldig er vårt oppdrag, og det er innlysende at det meste av dette er fullstendig hinsides enhver objektiv måling. Det skiller vår gjerning fra bakerens eller bussjåførens som samme dag får vite om jobben er velgjort eller ikke.

Lite kan måles i pedagogikken: matematisk-logiske evner, oppgulp av en viss mengde gitte fakta og få andre prestasjoner som lar seg fatte i tall. Mer var det ikke. Alt det andre, nemlig det allerviktigste, kunsten å motivere til innsats, vekke nysgjerrighet, formidle læringsglede, få elevene til å strekke seg etter morgendagen, lære dem kunsten å tilgi og ta vare på hverandre, takle motgang og utvikle personlighet, faller utenfor poengfiskernes nett. Slikt kan ikke kontrolleres. Slikt beror på tillit.

Likevel uttaler skolepolitikerne og skolebyråkratene seg pompøst og selvsikkert om den gode eller den dårlige skolen og ser bort fra alt det tallene ikke viser.

Slikt skaper selvsagt uro. Folk er jo ikke teite. De som til daglig lever i oppdragelsens og opplæringen kompleksitet, de sjeneres igjen og igjen av denne forenklingen, og når de plages for mye av den, sier de som er uredde nok en gang iblant ifra. Folk som Simon Malkenes.

Ønsket om å forenkle, systematisere, måle og kontrollere skolen som var den en pølsefabrikk utøver en åpenbar fascinasjon på systemtenkere, mennesker man litterært har kalt salamanderne. Slike vil alltid finnes. Spørsmålet er hvordan de kan få så stor makt, stikk i strid med de overveldende mange flere som i grunnen vet bedre. Så dum kan vel verden ikke være?

Jo, det kan den, ikke fordi det er klokt, men fordi det er logisk. Det skyldes nemlig et sammenfall av noen interesser som holder denne dumheten i live.

På den ene siden er det makthaverne. Politikernes lengsel heter makt og deres redskap kontroll. Ting kan bare kontrolleres hvis man har muligheter til å måle ordentlig.

Det har forskerne skjønt og leverer det makthaverne behøver for å stille sin lengsel. Sammen har de satt fram et system som skaper illusjonen av at vi vet hva som er en god skole. PISA-målingene, muligens det dummeste jeg i min lange lærertid har kommet borti, har derfor blitt annammet blant makthavere verden over. Der tar man det lille man teknisk sett og med en tilstrekkelig nøyaktighet faktisk kan måle og blåser det opp til en betydning den ikke fortjener. For da kan man lage lister og konkurranser, belønne de som er øverst eller henge ut de som er lavest. Hva det skaper av angst og stress, ser vi også hver dag, i skolen eller – i mitt tilfelle -med unge voksne arbeidsløse.

Forskernes instrument er statistikk. Statistikken er et ludder som hengir seg til enhver som måtte bestille den. Innen humaniora, altså også i pedagogikken kan den brukes til å underbygge omtrent hvilken som helst påstand noen setter fram, også den motsatte. Den pågående debatten om hjemmelekser er bare ett eksempel. Forskning viser ditt og datt og brukes av dem som mener ditt og datt. Og hvis forskning ikke passer, griper vi til en makrostudie. Men selv den mest omfattende forskningen innen pedagogikk, eksempelvis John Hatties som omfatter jeg vet ikke hvor mange titusen enkeltstudier, har ikke fått med Per i min klasse eller din Silje. Til slutt er ikke to barn like og pedagogikk er å finne veien til akkurat dette ene barnet. Det som hjelper et barn videre virker ikke likedan på hennes bror. Pedagogikk er strengt tatt ikke en vitenskap, den er en kunst.

Men slike nyanser er uinteressante for en politiker som vil skryte med at skolen nå «beviselig» er bedre. Skal du slå i bordet med noe, må det bli harde fakta, om de nå bommer aldri så mye på virkeligheten.

Politikerne på sin side kunne ikke gjort dette uten mediene. De er heller ikke interessert i altfor mange nyanser, for det selger man ikke aviser på. Deres ordbruk er svart eller hvit, for og imot. Virkelighetens kompleksitet er simpelthen dårlig salgsvare. Mediene fremmer politikere og forskere som taler i såkalt klartekst, som betyr at de forenkler til det ugjenkjennelige.

Summen av det er angst og stress, de er dårlige hjelpere for at mennesker skal vokse og bli sterke. Vi trenger mer tillit. For de styrende vil det si: la fagfolk gjøre jobben sin, sørg for at de er skikket til å utøve sin kunst – og la dem så utøve den.

Vi vet at dette er like vanskelig for salamanderne som lukten av menneskeblod er det for trollet.

Simon, du gjør Askeladdens jobb. Han pleier å vinne til slutt. Ingen grunn til å gi opp.

Mer fra: Debatt