23-02-2018

#Safari

Hva gjør det om sekstiåtterne nyter det gode liv ute i den store verden?

For et par måneder siden tok jeg et slags oppgjør med sekstiåttergenerasjonen i denne spalten. (Ikke helt uten en litt bitter undertone). Jeg skrev at denne høyrøstede foreldregenerasjonen min, de som ble født rundt 1950, alltid gjør så mye av seg. På 70-tallet erobret de den politiske offentligheten, på 80- og 90-tallet samfunnsmakten, og nå ser det ut til at disse reiseglade, ofte velstående tidligpensjonistene vil erobre hele verden. Ja, jeg skrev om dette. «Men jeg syns ikke det hjalp», som en jevnaldrende venn bemerket nylig.

Nei. Sekstiåtterne reiser fortsatt verden rundt med uforminsket styrke. Min venn og jeg kunne konstatere at bare av de sekstiåtterne i vår bekjentskapskrets, befinner minst fire stykker seg på Kanariøyene, minst to på safari i Afrika, mens resten fordeler seg i land som Vietnam, Thailand og Filippinene. Det er sikkert også noen vi kjenner som er på Bali (det er alltid en eller annen som er på Bali), eller som snart skal på storbyferie til Santiago eller på cruise til Dubai.

Men selv om mange sekstiåttere nå sprer seg til alle hjørner av kloden, virker det som om de først og fremst planlegger å kolonisere Kanariøyene. På denne tida av året hekker sekstiåtterne på disse atlanterhavsøyene i store flokker. De hever jublende vinglassene på Facebook-profilene sine, omgitt av artsfrender, som selvsagt også trekker til Kanariøyene på denne tida av året.

Og så da? Hva gjør det om sekstiåtterne nyter det gode liv ute i den store verden? Unner jeg dem ikke litt kos etter mange år i samfunnslivet? Har jeg ikke noe hjerte?

Jo da. For min del skal de bare reise kloden rundt til limiten på kredittkortet ynker seg. Alt jeg sier, er at det igjen virker som om sekstiåtterne tar siste stikk. Rollene er snudd om. Nå er det vi, deres barn, som utgjør den kjedelige voksengenerasjonen som lever A4-livet. Det er vi som jobber, går på foreldremøter og holder hjula i gang. Det er vi som sitter igjen hjemme i all hverdagstristessen, vi som handler fiskekaker på Coop, ser på femmila og sjekker at vi er à jour med e-fakturaene i mobilbanken. Nå er det vi som titter ut av vinduet, og sier dølle, voksengretne ting som: «Tenk at kommunen ennå ikke har tømt søpla denne uka! Og når har de egentlig tenkt å brøyte i denne gata?»

Min egen mor, som i sin tid var vettskremt da jeg dro på interrail i Europa, befinner seg akkurat nå på safari i Sør-Afrika. Hun rapporterer begeistret hjem om sjiraffer og elefanter, og spøker på Facebook om at hun skal ta en «løveselfie» en av dagene. Jeg tar meg selv i å sende henne foreldreaktige formaninger tilbake: «Hvordan er det egentlig med limiten på kredittkortet ditt? Husk å sende meg en melding når du lander.». Og: «Vær nå litt forsiktig med de løvene. Du trenger vel ikke gå ut av jeepen selv om han safarifyren sier det er greit».


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!