Ekspertutvalget har levert sitt bidrag til Regionreformen. Den oppfordrer til, og har allerede skapt, stor debatt og på kulturfeltet er skyttergravene allerede opprettet. Det er ikke rart. For rapporten bygger på en sørgelig utdatert forståelse av sentrum og periferi og utøver liten følsomhet for den frie kunstens samfunnsrolle.
I dagens kunstfelt ser vi at nettverk er et vel så viktig begrep som å tenke at det finnes en lineær maktfordeling med tyngdepunkt i Oslo. Vi ser oss selv som noder i et nettverk som arbeider lokal, regionalt, nasjonalt så vel som internasjonalt. Publikum kommer der kunsten er og bryr seg lite om fylkeskommunale grenser. Bærum konserthus har publikum fra alle omkringliggende kommuner. Vi reiser til Harstad for å få med oss Festspillene i Nord-Norge. Mange er turist i eget land, og de som besøker Troldhaugen i Bergen, er i stor grad utenlandske. Det er mange i ulike nettverk som vil hevde at de ivaretar nasjonalarven langt utover det Norsk Folkemuseum og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design gjør. Det er kanskje her ekspertutvalget trår feil. Gjennom eksemplene Ekspertutvalget har valgt å fremheve, blir det nasjonale og det regionale redusert til en gammel konflikt mellom Oslo og resten av landet.
Før vi har sett en bedre versjon av hvordan det nasjonale ansvaret skal se ut og hvor det nasjonale skal ta plass for å sikre at vi får den utviklingen vi ønsker oss som nasjon, vil regionreformdebatten bare gå i ring. Og det gjør den nå. Skrekken for regional styring kommer fra erfaring med lokal forvaltning. Per i dag er mange institusjoner, som for eksempel Festspillene i Bergen finansiert gjennom en trepartsmodell, der fylke, kommune og stat eller Kulturrådet hver seg bidrar, og der tredelt finansiering forankrer lokalt og sikrer høy kvalitet og synlighet. Svært mange institusjoner vil være enig i at uten stat eller Kulturråd ville det være svært vanskelig å forsvare tilskuddene lokalt. Jeg har kjent på det selv som rådsleder for Kulturrådet. I forrige runde med regionreformen spilte rådet inn forslag til institusjoner som kunne flyttes fra fondet og forvaltes regionalt. Lista ble raskt omdøpt til «dødslista», fordi av erfaring vet kulturbransjen hvor vanskelig det er å slåss for midler lokalt.
Det er her Ekspertutvalget står i fare for å regionalisere bort muligheten for å synliggjøre norsk kunst og kulturlivs kvaliteter. Den fremstiller reformen som en ren fordelingspolitikk, der kulturen skal underlegges andre behovshensyn enn sin egen. Da sitter vi igjen med et instrumentelt kunst og kultursyn som setter oss langt tilbake i tid. Og det var vel ikke målet? Kanskje skal vi heller kaste hele regionbegrepet på skraphaugen og snakke om en nasjonal kulturpolitikk for hele landet.
En av nøklene til en mer fruktbar kultdebatt ligger i den lenge etterlengtede kulturmeldingen som er under utvikling. Den har fått et langt større mandat i fanget etter Ekspertutvalgets anbefalinger, fordi rapporten er så fattig i sin forståelse av den frie kunsten og det samfunnsansvar som kunsten utøver. Hvordan vil kulturminister Trine Skei Grande sikre en god nasjonal kulturpolitikk som tar oss stødig inn i framtida med stor selvtillit og med et frittalende kunstliv, samtidig som makt fordeles?
Ikke alle kan være god på alt. Fremfor å smøre midler mildt utover i fylkene og la fylkene selv fordele midler på eget vis, slik Ekspertutvalget foreslår når de legger Norsk kulturråd på blokka, ville det kanskje heller være interessant å se hvordan vi kan sørge for at nasjonale institusjoner plasseres på forskjellige steder i landet slik at vi kan utvikle ulike sterke fagmiljøer. Kulturrådet kan kritiseres for mye, men den faglige kontakten med feltet i hele landet og den skjønnsutøvelse rådet står for, sikrer at vi fortsatt har et meget sterkt og fritt kulturliv i Norge. Infrastrukturen som blant annet Kulturrådet sammen med kommuner og fylker i de siste årene har skapt for billedkunsten, er med på å gjøre det mulig og attraktivt å virke som kunstner i det ganske land. Et eksempel er Trondheim Kunsthall som på kort tid har blitt en viktig stemme i kunstoffentligheten med modige og kritiske utstillinger.
Så kan man diskutere hvilke institusjoner som hører inn under fondet, og hvilke som skal forvaltes på regionalpolitisk nivå. Men vi kan ikke diskutere det før vi vet hvordan forvaltningen skal utvikles i tråd med større mandat og hvilket verdigrunnlag som skal ligge til grunn.
Ekspertutvalgets rapport peker på en del overordnede problemstillinger som det er verdt å tenke videre på i Kulturmeldingen. Det finnes et mylder av driftsformer i kultursektoren. Noe er stiftelser, noen AS, mens andre er eid av fylkeskommune eller kommune, som for eksempel Munch museet som er en etat under Oslo kommune. En forenkling av styringsmodeller som skaper større armlengdes avstand til bevilgende myndighet er viktig i disse overgangsprosessene. God styringskompetanse i kulturfeltet er likeså viktig, og relasjon mellom offentlig og privat må konkretiseres. Andre tema i forlengelse av organisasjonsmodeller er: En overordnet politikk hva gjelder momskompensasjon for hele kulturfeltet ville føre til en mer rettferdig fordeling av midler og er etterlengtet. Et overordnet grep omkring opphavsretten som gjør det lettere å oppføre stykker et annet.
Spør en danske om hva han gjør på ferie i Norge. Han drar på fjellet. For kultur, mener han, det får han bedre i Danmark. Det er det bildet vi ønsker å snu i det ganske land. Hva skal til for at Norge blir en kulturdestinasjon med internasjonal anerkjennelse i konkurranse med andre land? Hvordan kan vi sikre at vi utvikler bærere av kvalitet over hele landet med internasjonal forankring?