9. juli 2011 forandret Afrika seg. Sør-Sudan ble dannet. FNs foreløpig yngste stat. Verden feiret sammen med sør-sudanerne, men mange var tvilende og usikre på hvordan dette skulle gå. Få var likevel i tvil om at sør-sudanerne fortjente den selvstendigheten som 99 prosent av dem stemte for.
Det internasjonale samfunn, med Norge, Storbritannia og USA i spissen, garanterte for fredsavtalen med Sudan fra 2005 som lå til grunn for selvstendigheten. Massive pengesummer ble investert fra det internasjonale samfunn for å støtte opp om den nye staten. I 2012 ga Norge nesten 430 millioner kroner i bistand til Sør-Sudan. Mer enn til noe annet land det året.
Norsk Folkehjelp er den største hjelpeorganisasjonen i landet. Vi har vært der i nesten 30 år. I krig og fred. Nå står den nye staten og skjelver på kanten av stupet. Fra midten av desember 2013 ble landet kastet ut i en blodig borgerkrig. Tusener er drept og flere enn 400 000 har måttet flykte fra sine hjem i uroen som startet for en måned siden. Hvordan kunne dette skje? Var alle pengene og engasjementet bortkastet? Hva gjør vi nå?
Utfordringene stod i kø helt fra starten av for den nye staten. Sør-Sudan hadde i praksis omtrent ingen ting ved selvstendigheten. Under kolonitida brukte britene det som da var sørlige Sudan som reservoar for å hente ut ressurser: slaver, mineraler, naturressurser og olje. De var ikke interessert i å se utvikling her. Lederne i Khartoum etter selvstendigheten fulgte samme oppskrift. Det lille som fantes i sør ble deretter ødelagt av en av verdens lengste og mest blodige borgerkriger.
Starten for det nye landet var tøff i 2011. Det fantes nesten ikke veier og infrastruktur. Sentralforvaltning, statsmakt og helsevesen var omtrent totalt fraværende. Fortsettelsen ble heller ikke enkel. Forhandlingene med regjeringen i nord ble en evigvarende maktkamp. Hver gang forhandlingene skar seg, truet Sudan med å nekte oljetransport fra Sør-Sudan gjennom landet. Da Sør-Sudan til slutt selv stengte oljekranene i 2012, mistet de 98 prosent av statsinntektene. Det gjorde det nærmest umulig å svare på folks forventinger om at den nye staten skal levere brød på bordet, skoler og helsevesen.
Det var likevel ikke dette som gjorde at ting til slutt smalt nå i desember. Politiske motsetninger har vokst seg store i toppledelsen i den tidligere frigjøringsbevegelsen SPLM, som nå er det dominerende partiet og sitter i regjering. Personkonflikter, politiske uenigheter samt strid om spilleregler og partireformer har vokst seg sterke de siste årene. SPLM er fortsatt tungt basert på frigjøringsbevegelsens logikk og rasjonale. Ingen parti eller frigjøringsbevegelse er fremmed for politiske motsetninger, konflikter eller kamp om lederverv, men slike konflikter blir vanskeligere å håndtere når det ikke finnes en tradisjon i partiet for demokratisk konsultasjon og politisk konkurranse. Hvem er det da som egentlig skal bestemme landets utvikling? President eller parlament? Parti eller regjering? Og representerer presidenten seg selv, folket eller partiet?
Det vokste i økende grad fram spenninger internt i SPLM mellom partileder Salva Kiir og andre ledere, på grunn av politisk uenighet, personlige motsetninger og andre forhold. Til slutt gikk både visepresident Riek Machar og partisekretær Pagan Amum åpent ut og utfordret Salva Kiir. I juli ble så Riek Machar avsatt og Pagan Amum suspendert.
Den 6. desember 2013 holdt flere av de tyngste lederne i SPLM en pressekonferanse hvor de anklaget president Salva Kiir for alenegang og for å sette partiets organer til side. 15. desember barket ulike fraksjoner fra den sør-sudanske hæren sammen i hovedstaden Juba. 11 høytstående politikere ble arrestert etterpå og beskyldt for statskupp. Flere andre, inkludert Riek Machar, ble etterlyst.
Bakgrunnen for konflikten ligger først og fremst i kamp om kontroll i SPLM. Samtidig får slike konflikter automatisk en etnisk dimensjon når mange av de ulike aktørenes maktbaser ligger i én etnisk gruppe. President Salva Kiir er dinka, den største befolkningsgruppen, mens Riek Machar er nuer, den nest største gruppen. Etnisitet har stor betydning for folks identitet og tilhørighet i et land hvor mange grupper fortsatt lever isolert og snakker ulike språk. Da konflikten startet og spesielt nuere ble slaktet ned i Juba fikk det ringvirkninger for mobilisering og hevnaksjoner i andre områder, og disse gruppene assosieres nå med Machars opprør mot presidenten. Forholdene var lett antennelige.
De betydelige ressursene som det internasjonale samfunn de siste årene har satt av til å styrke muligheten for et fredelig Sør-Sudan har ikke vært bortkastet. De utgjør byggesteiner for framtida. Tilsvarende investeringer må nå gjøres med sikte på å stoppe konflikten. Sivilbefolkningen har krav på fred og velferd. I tillegg kan krig i Sør-Sudan lett trekke inn naboland og utvikle seg til en regional storkonflikt som kommer til å få ringvirkninger utover kontinentets grenser. Dess lenger konflikten varer, dess mer sannsynlig er det at landet vil kunne utvikle seg til et nytt Somalia der sentralmakten har kollapset og store områder eksisterer uten styring.
Massive investeringer må gjøres for å oppnå våpenhvile og deretter bistå Sør-Sudan i å komme tilbake på fredelig spor. Nabolandene er viktige på kort sikt for å bistå med å få de ulike partene med på reell våpenhvile. Både norske og amerikanske myndigheter krever at de fengslede politiske lederne må frigis for å legge bredest mulig grunnlag for å roe situasjonen. På lengre sikt er det behov for reformer og styrking av institusjoner både i statsapparatet og SPLM for å sikre bredt demokratisk grunnlag for konfliktløsning og godt styresett. Politiske reformer må inkludere forhandlinger med ledere som representer langt bredere enn de som idag er involvert i kamphandlingene.
Sør-Sudan trenger internasjonale allianser, økonomisk støtte og fredsbevarende styrker. Som garantist for fredsavtalen fra 2005 påligger det oss forpliktelser, men det gir oss også en legitimitet på den internasjonale arena som vi ikke skal kimse av. Vi har kort tid på oss for å sikre at Sør-Sudan kommer tilbake på et demokratisk og fredelig spor og at befolkningen ikke må gjennom nye år med borgerkrig.