Denne uken var Oslo igjen kledd i oransje strikkeskjerf. De er strikket på dugnad. Kirkens Bymisjon vil minne oss på det viktige budskapet at «vi er mindre alene sammen.»
Det var flott og virkningsfullt. Oransje skjerf hang rundt statuer og på lyktestolper. Det fikk meg til å tenke på Hans Nielsen Hauge. Også han må ha vært litt av et syn der han vandret strikkende langs landeveiene sammen med sine tilhengere.
Men det var mer enn strikkingen som fikk meg tenke på Hauge. Predikanten inspirerte bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen, men også dagens frivillighet.
I årene 1797-1804 reiste Hauge land og strand rundt og samlet tilhengere. Han ble arrestert og satt i fangenskap, beskyldt for vantro og jaget vekk. Men han fortsatte å snakke.
Hauge forkynte Guds ord. Men han la også grunnlaget for senere tiders sosiale og folkelige engasjement.
Haugianere var opptatt av at hele folket skulle få det bedre. De ville utvikle skolen, bygge bedre veier og gi bøndene nye metoder og bedre redskaper. Haugianere dannet vennenettverk som støttet og hjalp hverandre. Hauge var også en driftig forretningsmann, og tok initiativ til å startet opp en lang rekke foretak, fra papirfabrikk til kobbergruve og mølledrift.
”Det ene Menneske skal være den andres Medhjelp” sa Hauge. En gang kan det være meg, en annen gang er det deg som har det vanskelig. En lærdom fra Hauge er også at innovasjon og gode løsninger skapes når folk sammen går inn for å gjøre noe med utfordringene de ser.
Dagens frivillige organisasjoner lager tilbud i mellomrommene- mellom enkeltmenneskets ansvar og statens, mellom familien og storsamfunnet.
Det kan være å gi råd om økonomi til folk som aldri har hatt en bankforbindelse, eller hjelp til forstå et brev fra Nav. Det kan være et tilbud om noen å prate over et varmt måltid mat eller en kaffe. Eller det kan være et sted å gå for en som søker jobb, men som kanskje aldri før har hatt en. Et samlingssted der man kan le sammen, utveksle erfaringer og bli sterkere i fellesskap.
Frivillige tar hver dag bokstavelig talt noen i hånden og hjelper tilbake til samfunnet etter et fengselsopphold, ut av isolasjon for en som sliter med ensomhet, eller inn i et lokalsamfunn for en som er ny i Norge.
Jeg tittet nærmere på et av de oransje skjerfene. Det hang en lapp på det, med logoen til Kirkens Bymisjon, og et bilde av en mann som ser rett på meg. På teksten til bildet står det: «Jeg kan ikke huske sist noen sa navnet mitt».