Kultur

Så mye styr!

Det hadde unektelig vært en enklere løsning hvis dokumenter man ikke er i tvil om er offentlige, legges ut på nett, så alle kan lese dem uten å søke om innsyn.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vit hva du søker etter, ikke skap ekstra arbeid for oss, var budskapet under en forelesning jeg husker fra journalist­høyskolen. Vi lærte om offentlighetsloven og fikk blant annet besøk av en journalist som fortalte om hvordan han systematisk brukte postjournaler i sitt journalistiske arbeid, om kampen for å få innsyn og gleden ved å få dokumenter som la grunnlag for viktige saker. Budskapet i innledningen kom fra en arkivar som skulle fortelle oss hvordan det så ut «fra den andre siden» og hvor mange saker journalister søker innsyn i, til liten nytte.

Redaktøren av tidsskriftet Stat Styring, Arild Aspøy, viser i en kronikk i gårsdagens Dagens Næringsliv til at innsynssøknader er blitt en av de største tidstyvene for byråkratene. Aspøy har tatt for seg debatten i kjølvannet av årets Skup-arrangement og framstillingen av offentlige etater som lukkede. Han har regnet seg fram til at det er et fåtall journalister som faktisk får avslag på innsyn i dokumenter. De få avslagene kommer i stor grad av at dokumentene inneholder personsensitive opplysninger. For en journalist som henter hovedvekten av sakene sine fra postjournaler, ser virkelighetsbildet annerledes ut.

For to uker siden sprakk nyhet­en om at Kulturbyggene i Bjørvika (KIB) har vært under så dårlig økonomisk styring at de ligger an til en budsjettsprekk på en halv milliard i byggingen av nytt bibliotek. Årsaken er dårlig anbudspraksis og mangelfull dialog. Hvorfor kommer det som en bombe på oss? Jo, fordi KIB stort sett har fått jobbe i det stille.

Før jul skrev jeg en sak basert på undersøkelser rundt offentlighetspraksisen til KIB. Jeg søkte innsyn i en rekke dokumenter, blant annet møtereferater og månedsrapporter for byggeprosessen, og fikk avslag med grunnlag i at dokumentene regnes som organinterne. Det ble ikke oppgitt at det var personsensitive opplysninger i dem, men det var opplysninger som av konkurransemessige årsaker ikke måtte ut. Å tilbakeholde den typen informasjon, som priser på anbud og lignende, er legitimt. Men hadde etaten valgt å sladde den sensitive informasjonen, kunne det tenkes at jeg og andre journalister hadde fått tilgang til informasjon som tydet på at kommunikasjonen og styringen i etaten ikke var god.

Kanskje hadde vi da på et tidligere tidspunkt kunnet sette søkelyset på prosessen i Bjørvika, som det nå blir høring i finanskomiteen om og som av opposisjonen i Oslo rådhus beskrives som en politisk skandale?

Når det er sagt, bør kanskje Oslo kommunes offentlighetspraksis være et forbilde for andre offentlige organer, ikke fordi de er så gode til å gi innsyn, men fordi de har en svært effektiv løsning: Her kan du klikke deg inn i en liste der dokumenter som vurderes som «helt offentlige» ligger åpent ute, og du slipper å søke innsyn for å se dem. Der slapp du den tidstyven!

(Nå skal det nevnes at Kulturbyggene i Bjørvika forsøkte å holde samtlige av sine dokumenter lukkede, men endret praksis etter at de fikk kritikk for manglende åpenhet i Dagsavisen 11. november.)

Kanskje en løsning à la Oslo kommune hadde vært noe for Kulturdepartementet (KUD), som Aspøy anslår at bruker seks årsverk på å behandle innsynssaker. Nærmere 6.000 innsynsbegjæringer mottok KUD i 2013. Ja, det er ganske mange, og det tar unektelig mye tid å behandle alle disse. Men er løsningen da å be journalistene huske at behandling av innsynssaker er en av de største tidstyvene til byråkratene? Det hadde unektelig vært en enklere løsning hvis dokumenter man ikke er i tvil om er offentlige, legges ut på nett, så alle kan lese dem uten å søke om innsyn.

Jeg forstår at saksbehandlere i offentlige organer blir oppgitt over mengden innsynssøknader, men jeg nekter å ha dårlig samvittighet for at jeg bidrar med en solid mengde av søknadene. Det er faktisk et av mine, og mange andre journalisters, viktigste arbeidsverktøy.

Mer fra: Kultur