«Nei, vi blir ikke med på det», sa et familiemedlem (70). «Du skjønner, vi drar til Indonesia på lørdag». Han sa det i en rolig, hverdagslig tone, omtrent som om han bare fortalte oss at han skulle en liten tur på hytta.
Jeg lar denne 70-åringen være en slags representant for sekstiåttergenerasjonen. Du vet, de som ble født i årene rundt 1950, den høyrøstede og selvsikre generasjonen som gjorde så mye av seg på 70-tallet. De var studentene, skoleelevene og småbarnsforeldrene som gikk i demonstrasjonstog mot Vietnamkrigen og EEC, de satt rundt leirbålet med kassegitarer og sang: «The times, they are a-chaaanging».
På 80-tallet ble sekstiåtterne ordentlig voksne, de fikk makt og høye skulderputer og ble rektorer, rådmenn, forfattere, ordførere og statsråder. De holdt stand der oppe på maktens tinde til langt utpå 2000-tallet, og satte sitt sterke preg på samfunnet. Og jeg skal innrømme at jeg har irritert meg litt over foreldregenerasjonen min. De tok jo så mye plass. De bestemte jo alt. Og de gjorde så grundig opprør mot det bestående at det ikke var mer opprør igjen til oss som kom etter.
Men nå har det blitt så stille fra sekstiåtterne. Og min teori er det dette ikke bare skyldes at mange av dem nå har trukket seg tilbake fra yrkeslivet, og blitt velstående tidligpensjonister. Nei: Grunnen til at det er så stille rundt dem, er at de nesten aldri er hjemme.
Jeg merker det på praten hos de sekstiåtterne jeg har rundt meg til daglig, og ikke minst på Facebook. «Var det så fint vær som dette i fjor høst? Ja, jeg vet jo ikke, for jeg var jo i Peru da». «Vi hadde det altså SÅ flott på Sri Lanka, du skal se all teen jeg har med hjem!». «Jeg vil gjerne bli med, men det spørs om vi har kommet hjem fra Bali». Og om du spør om de vil på barnebarnets korkonsert i februar, kommer det spakt og nølende: «Eh ... det KAN hende at jeg er på safari i Afrika da». I koret mitt er det gjerne forfall blant sekstiåtterne fordi de skal handle julegaver i Dresden, sykle på Kreta eller reise med den transsibirske jernbanen til Beijing. Daglig kan jeg lese Facebook-oppdateringer fra en gruppe av familiens sekstiåttere som er på cruise jorden rundt. De rapporterer begeistret om champagnecocktailer i Reykjavik, Seattle og Honolulu.
Du har skjønt det: Jeg er selvsagt skikkelig misunnelig på sekstiåtterne. Det er jo de som lever det gode liv som frie mennesker, mens vi andre støvsuger, stresser på jobb, eller handler fiskekaker på Coop. Først stakk altså sekstiåtterne av med generasjonsopprøret vårt, nå stikker de ut på eksotiske ferier verden rundt, mens de lar oss sitte igjen her med all hverdagstristessen.
Men for å sitere en sekstiåttervise: «Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står». En dag er det jeg som sitter på dekk og drikker champagnecocktailer, med stø kurs for Honolulu.