Ett eksempel:
I boka viser jeg til hvordan de norske bondeorganisasjonenes forslag fra 1988 om en felles nordisk forvaltning av store rovdyr i Fennoskandia, var basert på den erkjennelse at alle forekomster av bjørn, ulv og jerv i dette området var delbestander av store fellesbestander og burde forvaltes deretter. Jeg viste videre til hvordan et slikt prinsipp av norske rovdyrbyråkrater og miljøorganisasjoner ble oppfattet som en trussel mot deres egne planer om å bygge opp såkalt levedyktige bestander innenfor Norges grenser. Og jeg påviser hvordan de samarbeidet for å spre den oppfatning at den nordiske planen var i strid med Bernkonvensjonens prinsipper. De gikk så langt som til å underslå at Bernkonvensjonens generalsekretær i er svarbrev til aksjonistene hadde avvist en slik framstilling og tvert imot ønsket den nordiske planen videreutviklet.
Jeg regnet med at i hvert fall norske bønders fagblader ville finne temaet såpass interessant at de ville ta det opp i sine spalter, basert på de anmeldereksemplarene de hadde fått. Til slutt klarte jeg å provosere en av redaktørene til å la en av sine journalister intervjue meg. Journalisten meldte seg per telefon noen dager senere, og hans åpningsspørsmål gjaldt hva boka handlet om. Jeg svarte at det burde han ha satt seg inn i på forhånd. Jeg syntes det fikk klare seg at jeg hadde skrevet boka m jeg ikke også i tillegg skulle lese den for ham. Jeg ba ham komme tilbake til saken når han visste hva han ville vite. Siden har jeg ikke hørt noe.
I februar 1997 fikk Miljøverndepartementet forpurret et oppklaringsmøte mellom generalsekretær Galiano i Bernkonvensjonen og talsmenn for den nordiske forvaltningsplanen. I stedet kalte de inn til et lukket møte med generalsekretæren og utvalgte organisasjoner med en dagsorden som var siktet inn på å skyve den nordiske planen ut i mørket. I sitt foredrag om Bernkonvensjonen sa Galiano at det var opp til de nasjonale myndigheter å fastsette hvor store rovdyrbestander de skulle ha, og at begrepet "levedyktige bestander" ikke fantes i Bernkonvensjonen. Noe sluttdokument eller referat av hva som ble sagt, foreligger ikke. Men en av innlederne, Viggo Ree, som i sin tid hadde lansert betegnelsen "Den store nordiske utrydningsplanen", skrev et innlegg i Nationen hvor det het at "Galiano la særlig vekt på artene bjørn, ulv og jerv, hvor Norge ennå ikke har levedyktige bestander på sitt område", men at det "fra kommisjonens side vil være en av de viktigste oppgaver for vårt land å sørge for dette i årene som kommer.".
Det er rimelig å tro at dette har bidratt til at stortingsflertallet under behandlingen av den andre rovviltmeldinga i juni samme år la til grunn at Norge var forpliktet til å bygge opp egne levedyktige rovdyrbestander, og at de brukte det som begrunnelse for å opprette kjerneområder.
I Småbrukarlagets arkiv lå det samtidig et lydbåndopptak fra februarmøtet som de kunne ha brukt til å avvise tøvet om "Bernkonvensjonens forpliktelser".
Alt dette skrev jeg om for tre år siden. Men ikke én har foretatt seg noe med det. Jeg har ikke fått en eneste henvendelse om saken. At rovdyrtilhengerne finner det klokest å tie stille, kan enhver forstå. Men hvor er mine egne meningsfeller?