Når en sentralbank ser behov for å øke aktiviteten i økonomien, hever den renta. Det gir folk med store bankinnskudd økte renteinntekter, og de vil dermed investere mer, bruke mer penger i butikkene, på feriereiser og annet som skaper arbeidsplasser.
Nei da, bare tulla. En sentralbanksjef som setter renta opp for å få fart i økonomien, vil raskt få beskjed om å finne seg en annen jobb. De som har mye penger til overs, oppfører seg jo ikke sånn. Tvert imot. Når de får mer renteinntekter, lar de pengene forrente seg i banken, som får jobben med å sette kronene i arbeid.
Penger er som møkk. De er mest nyttige når de spres utover. Derfor er den foretrukne strategi når økonomien trenger et dytt i ryggen, å senke renta. Det gjør det billigere å låne, noe som gir folk flest bedre råd, og som i sin tur gjør at de bruker mer penger i butikker, på ferier og annet. Pengene sirkulerer, og jobber skapes og trygges.
Det som er litt rart er at den blåblå regjeringen tenker helt motsatt av det økonomene i verdens sentralbanker gjør. Erna og Siv vil stramme inn for vanlige folk ved å øke avgifter, senke sosiale ytelser, innføre skatt på sluttvederlag og pendlerutgifter samt å «kritisk gjennomgå sykelønnsordningen». Politikk som har det til felles at folk med vanlige inntekter, betaler en relativt større del av regningen. Til gjengjeld vil de gi mer penger til de som har mest fra før, ved å fjerne arveavgift og formuesskatt og forby kommunal eiendomsskatt. Skatter som har det til felles at de som har mest, også betaler mest.
Slik skattelette, kombinert med strukturelle underskudd på statsbudsjettet, er i realiteten en overføring av penger fra statens pensjonsfond til de som allerede har de høyeste inntektene. Som en omvendt Robin Hood tar regjeringen fra en sparekonto som tilhører alle, og gir til noen få. En åpenbar konsekvens er at forskjellene i samfunnet øker. Hensikten som helliger dette middelet, skal være å øke investeringene i næringslivet.
Men de blåblå bryr seg ikke om forskningen de selv bestilte og fikk i 2015, som fastslår at en senkning i formuesskatten har svært lav effekt på investeringene. Eller rapporter fra OECD og IMF (ikke akkurat sosialdemokratiske tenketanker), som viser at økte forskjeller i seg selv er hemmende for vekst. Derimot legger regjeringen høy vekt på en ringerunde NHO har gjort til noen av sine medlemmer, hvor ni av ti svarer ja på spørsmål om de ønsker å betale mindre skatt. Det er en forakt for kunnskap som er svært unorsk.
Finansdepartementets rapport er tydelig på at en senket formuesskatt har liten effekt på investeringene. NHOs eget eksempel på formuesskattens ulemper, viste seg å bruke mesteparten av sitt aksjeutbytte ikke til å betale skatt, men til å finansiere private hytter og hus. Norges mest populære investeringsobjekter. Investoren Bjørn Dæhlie var ærlig og tydelig på forsiden av DN tidligere i år: Han foretrekker å investere i eiendom, oppstartsbedrifter er for risikabelt.
Hvis det er noen som burde glemme kampen mot formuesskatten og heller jobbe for å bedre økonomien til vanlige folk, er det slike som Virke, NHO reiseliv, NHO service og alle andre som er opptatt av at norske kjøpmenn og kremmere har gode rammebetingelser. Det er kundenes kjøpekraft disse bedriftene lever av, ikke aksjonærenes.