ANNONSE

PÅ BYGGEPLASSEN: «Vi har fått nye teorier om hvordan man skal lede arbeidet. Men det er jo ikke blitt noe bedre på byggeplassen», sa en tidligere kollega av spaltisten. ILLUSTRASJONSFOTO: GORM KALLESTAD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Riv pyramidene, bygg landet

Når avstandene mellom oss vokser, er det mye som går tapt.

Det siste året har jeg feiret mange 40-årsdager. Mange av de jeg har feiret med jobber fortsatt i bransjen der vi ble kjent med hverandre for drøyt 20 år siden, i byggenæringa. Noen jobber som fagarbeidere, andre har havnet på kontor eller videreutdanna seg til å bli ingeniører. Det de har til felles, enten de produserer eller prosjekterer, er at de beskriver bransjens utvikling på nesten nøyaktig samme måte: Som at det er blitt større avstand mellom folk, mellom de «ute» og de «inne». «Vi har fått masse ny teknologi, og mange nye teorier om hvordan man skal lede arbeidet. Men det er jo ikke blitt noe bedre på byggeplassen, snarere tvert imot», sa en tidligere kollega, som nå har blitt prosjektleder i et mellomstort entreprenørfirma.

Tall fra Statistisk sentralbyrå tyder på at han har rett. Selv om det er notorisk vanskelig å måle produktivitet i bygg- og anleggsnæringen var tallene SSB presenterte tidligere i år ganske oppsiktsvekkende: Mens produktiviteten i privat sektor i Fastlands-Norge har økt med 30 prosent siden årtusenskiftet, har produktiviteten i bygg og anlegg falt med 10 prosent.

Forklaringene på dette er mange. Byrået selv peker blant annet på billig arbeidskraft, språkproblemer og begrenset kunnskap om norske byggemetoder blant mange arbeidsinnvandrere. SSB spør også om prisindeksene kanskje ikke i tilstrekkelig grad fanger opp eventuelle «kvalitetsforbedringer» – noe som selvsagt hadde vært hyggelig.

Dessverre er det mye som tyder på at det motsatte er tilfelle: At det vi bygger dyrere, også er noe vi bygger dårligere. Du skal i alle fall ikke ha snakket med mange som har kjøpt en nybygd bolig de siste årene, eller folk som selv jobber i bransjen, før du får en fornemmelse av at det vi skal leve av etter olja er å rette opp våre egne feil.

Selv er jeg sikker på at en viktig del av forklaringen er å finne i det så mange av festsamtalene mine har handla om: Den økte avstanden mellom folk. Når avstandene mellom ulike arbeidstakere blir større, blir det paradoksalt nok mindre rom for fagarbeiderens kunnskap og erfaringer. Respekten for og forståelsen av utførelseskompetanse har blitt mindre, noe som bidrar til at mange feil først avdekkes lenge etter at de er blitt gjort. Tilliten og dialogen mellom de som produserer og de som prosjekterer blir svekket, og kontrollregimene man forsøker å erstatte det med er en dårlig og dyr erstatning for en kultur der feil oppdages og rettes opp når de skjer.

I sin bok «En snekkers dagbok» skriver tømrermester Ole Thorstensen at kontakten mellom den akademiske delen av byggebransjen og håndverkerne er blitt dårligere. «Jeg tror mange arkitekter og ingeniører skulle ønske at samarbeidskulturen var annerledes,» skriver han, men «når man ikke lærer en måte å jobbe på, en samarbeidsform, såvet man ikke hva man savner. Dette gjelder for alle parter i bransjen, vi blir så vant til denne sekteriske måten å jobbe på at vi tar den for gitt.»

Fra politisk hold gjøres det dessverre lite for å motvirke denne sekterismen og akademiseringen – og på noen områder gjør de tvert imot sitt for å legge stein til byrden. I fjor krevde for eksempel Kommunal- og moderniseringsdepartementet at foretak med ansatte på ingeniørnivå skal få godkjenning som utførende, uten at de har egne ansatte med fag-, svenne- eller mesterbrev. Dette ovenfra-og-ned-synet på hvem sin kunnskap som teller, går igjen i den politiske behandlingen: Når regjeringen nå har satt ned et «ekspertutvalg» for å se på godkjenningsordningen, er ikke partene i arbeidslivet engang representert.

For et departement som hevder å skulle modernisere Norge er dette både dårlig tenkt og dårlig utført. Om man ønsker å modernisere, burde man jo jobbet hardt for å bygge ned unødvendige og fordyrende hierarkier, ikke forsterke dem. Ettersom de som styrer landet nå for tida åpenbart foretrekker å lytte til sine egne fremfor simple arbeidsfolk, er det fristende å gi ordet til helsedirektør Hjalte Aaberg, som har ansvar for sykehusene i den danske hovedstadsregionen. I en kronikk i Information forrige uke var han nemlig inne på noe av det samme, da han skrev at skillet mellom «kalde» og «varme» hender i helse- og omsorgssektoren – mellom de som administrerer og de som behandler – er kunstig og gammeldags. «Et moderne sundhedsvæsen består ikke af to grupper ansatte. Den består af teknikere, social- og sundhedsassistenter, læger, rengøringsfolk, forskere, it-folk mv., der samarbejder på tværs om behandlings- og patientforløb». Som eksempel nevnte han innkjøpet av to nye strålekanoner til kreftbehandling, som ble veldig mye billigere fordi økonomene, innkjøperne, fysikerne, legene og teknikerne klarte å samarbeide om kjøpet.

Aaberg mener man bare kan lykkes med et slikt samarbeid dersom man forlater de gamle, rigide styringsmodellene, gjerne kjent som New Public Management. Der var ideen at de beste beslutningene ble tatt på toppen av pyramiden, bare de fikk nok informasjon nedenfra. Dette skapte ikke bare en masse tidstyver i form av økt rapportering, men forlenget dessuten beslutningsprosessene og ga fagfolkene som sto tettest på liten innflytelse over hvordan de skulle løse oppgavene sine. Et moderne helsevesen må i stedet gi de ansatte mer frihet og ansvar, hevder Aaberg, og lytte til deres faglighet: «Og her mener jeg ikke informationsmøder. Det kræver en anden organisering. (…) Hvis vi fortsætter i samme spor med mere kontrol og styringsforsøg, mister vi de gode, lokale ideer, løsninger og arbejdsglæden».

Enten oppgaven er å bygge landet eller trygge velferdsstaten, er det store verdier som står på spill. Ikke bare målt i produktivitet og innsparte kroner og øre, men også i samfunnskvalitet. For når avstandene mellom oss blir større, er jeg overbevist om at det ikke bare er arbeidsgleden som forsvinner og fagligheten som forvitrer: Det samme gjør bindemiddelet som gjør at vi henger sammen som samfunn. 3


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!