Riv ned veggene!

Denne kronikken er skrevet i samarbeid med Sonia Muñoz Llort, spesialpedagog ved Sunnaas Sykehus og masterstudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Vi har i dag flere kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenester som omgir barn, ungdom og familier. Disse tjenestene har som mål å sørge for barns grunnleggende rett til gode og trygge oppvekst- og læringsforhold ved særskilte behov og utover det ordinære tilbudet som barnehagen og skolen kan gi. Oppfølgningen disse tjenestene tilbyr er helt avgjørende for barn med spesielle utfordringer, som for eksempel i tilfeller der barn strever med lærevansker, atferdsvansker, diagnoseproblematikk og vansker i familien som påvirker barnets helse og utvikling negativt. Tjenestene som utreder, diagnostiserer, behandler og støtter barn og unge kan være Pedagogisk psykologisk tjeneste, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk eller Barnevernet. I tillegg har vi en hel rekke linjetjenester som støtter barnet gjennom oppveksten og utdanningen.

Slik vi tolker mange saker omtalt av forskningen og i diverse medier, er disse tjenestene organisert på en slik måte at de ikke alltid klarer å fange opp barn og unge som står i fare for marginalisering og frafall i skolen. Vi minner om at frafall og utenforskap er prosesser som starter tidlig i et barns liv. Vi minner også om at frafallsstatistikken for videregående skole er forholdsvis høy i Norge. Dette er slik vi oppfatter det en konsekvens av at systemene vi har bygd opp ikke er finmasket nok til å fange opp barn og unge omgitt av risiko, de blir ikke oppdaget tidlig nok og tiltakene kommer ofte for sent. Forskning påpeker mange utfordringer relatert til psykisk helse knyttet til nettopp denne gruppa og vi ser av den samme forskningen at gruppa står overfor store utfordringer med tanke på utdanning, tilknytning til arbeidsliv og familieliv senere i livet.

Videre har forskning om spesialundervisning; ungdom, frafall og trygdeytelser; rus; kriminalitet og generell folkehelse vist med all tydelighet hvilke utfordringer vi står overfor med hensyn til frafallsgruppa. I tillegg ønsker vi å fremheve at Riksrevisjonen har kommet med krass kritikk av oppfølgningen av barnevernsbarns faglige og sosiale utvikling i skolen. Dette er en gruppe med særdeles store helse- og utdanningsmessige utfordringer. Forskning viser at en god del av disse unge menneskene har til dels store vansker med å bryte ut av negative livsmønstre i løpet av utdanningsløpet sitt. Mye av dette tror vi skyldes manglende samhandling mellom tjenestene, barnehage og skole.

Vi ønsker også å fremheve Riksrevisjonens kritikk overfor barnevernsbarns situasjon. Politiske myndigheter bør ta kritikken til etterretning og forholdet bør utbedres så raskt som mulig, men kritikken er også overførbar til situasjonen for barn og ungdom i frafallsgruppa. Resultatet har til nå vært slik at status opprettholdes og grupper av barn og unge holdes «sjakk matt» i ulike utdannings- og helserelaterte utfordringer. Disse forholdene bryter for eksempel med barnehagen og skolens overordnede prinsipper og mandat til å jobbe for likestilling mellom grupper av barn og unge og sosial utjevning.

Vårt inntrykk er at tjenestene har en oppbygning og en struktur som står for fjernt fra barnet, familien, barnehagen og skolen til å kunne utføre sitt samfunnsmandat på en tilfredsstillende måte. Saksbehandling tar tid på grunn av lange og byråkratiske prosesser. Dette fører til stadige avvik med hensyn til barn og unges rettigheter, paradoksalt nok av systemer som opprinnelig ble bygd for å sikre de nevnte rettigheter i henhold til lov og forskrift. Tjenestene «fungerer» tradisjonelt som «siloer» der det ikke foregår noen kommunikasjon og samhandling mellom systemene.

Spesialkompetanse og fagpersoner i tjenestene brukes ikke målrettet nok mot barnet og familien. De brukes til saksbehandling, utredning og diagnostisering via omstendelige prosesser, noe som utvanner kvaliteten på tjenestene, samt at dette øker risikoen for objektivisering av barnet. Det vil si at barnet blir et saksnummer eller stykke papir som flyttes mellom ulike kontorer, uten at fagpersonene har direkte kjennskap til hvordan barnet fungerer i hverdagen. I tillegg har vi inntrykk av at det er et jag etter diagnoser, innforstått at det er noe «galt» med barnet, i stedet for å spørre om det er noe galt med systemet.

Kommunikasjon og utveksling av viktig informasjon om det enkelte barnet mellom de forskjellige instansene er i tillegg mangelfull, jamfør silotenkningen nevnt tidligere. Taushetsplikt og mangel på tverrfaglig og tverretatlig samarbeid undergraver god kommunikasjonsflyt til det beste for barnet. Dette fører til langsomt utredningsarbeid, samt avvik med hensyn god saksbehandling og oppfølgning av barn omgitt av ulike typer sårbarhet og risiko. Vi har ofte sett at barn utløser rett til spesialundervisning i slutten av ungdomsskolen, dette er selvsagt alt for sent og bryter med barnets grunnleggende rett til utdanning på linje med alle andre barn.

I statlige føringer og nasjonale handlingsplaner fremheves forebygging, helsefremmende tiltak og tidlig intervensjon som avgjørende forutsetninger for å forhindre frafall i utdanningsløpet og senere i arbeidslivet. Men hva betyr disse ordene egentlig når systemene våre ikke klarer å jobbe etter de nevnte prinsippene? Vår påstand er at tjenestene slik de er bygd opp i dag ikke sørger for et tilstrekkelig sikkerhetsnett for det utsatte barnet og familien. Om vi skulle omkonstruere systemet, åpne dørene eller rive ned noen av veggene mellom systemene for bedre å ivareta barnets beste, hvordan ville systemet da sett ut?

Vi tror at systemet kan forbedres innenfor dagens ressurser med en annen organisering av tjenestene. Spesialkompetansen bør flyttes nærmere barnet og familien, inn i barnehagen og inn i skolen. Det vil føre til at saksbehandlingsmengden blir redusert. Det vil kunne løse problemet rundt taushetsplikten ved å se barnehage, skole og tjenestene som en mer helhetlig tjeneste. I dag er det også slik at ansatte i barnehage og skole tillegges arbeidsoppgaver de ikke har kompetanse til å utføre på en tilfredsstillende måte. Dette vil kunne løses om vi flytter spesialistene inn i oppvekst- og læringsmiljøene der barnet er. Man vil da kunne få mer tverrfaglig og helhetlig samhandling til barnets beste, samtidig som man tetter sikkerhetshullene, og ventetiden for tiltak vil kunne minskes betraktelig. Vårt syn er at det forebyggende arbeidet bør gjøres ved å se og støtte barnet i de miljøene det ferdes i til daglig slik at det får oppleve grunnleggende mestringsfølelse og tilhørighet, som er selve grunnlaget for sosial og faglig vekst.

På lengre sikt handler ikke dette bare om det enkelte barnet, det handler også om folkehelse og samfunnsøkonomi. Det som investeres tidlig i barndommen kan vi potensielt «ta ut» ved mindre forbruk av helse- og omsorgstjenester og tjenester som tilbys til for eksempel rusavhengige og psykiatriske pasienter.

Helt på tampen ønsker vi å presisere at dette ikke er en kritikk av ledere og ansatte i tjenestene, barnehagen og skolen, mange gjør en veldig flott jobb. Dette er først og fremst systemkritikk. Vi tror mye kan bedres om vi gjør noen radikale endringer i det systematiske arbeidet for noen av de aller svakeste gruppene av barn og unge. Vi ønsker oss en nærmest en egen samhandlingsreform for disse tjenestene, barnehagen og skolen med utgangspunkt i barnets beste.

Vår oppfordring er: Riv ned veggene!

Bildet er fra en brainstorming Sonia og Frode hadde tidligere i høst ved Høgskolen i Oslo og Akershus.