En betegnelse er «antropocen» (menneskets tidsalder) en annen er «økologiens tidsalder» der vi innser at vi må samarbeide med naturen. Begrepet «risikosamfunnet» er også treffende. I 1999 kom den kjente sosiologen Ulrich Beck med boka «World Risk Society». Her pekte han på de problemene som det moderne industrivekstsamfunnet skaper. Mens man tidligere var mest opptatt av å fordele goder, er man nå også nødt til å fordele onder. Hvem skal måtte tåle larmen fra motorveien, eller hvem skal leve ved siden av atomkraftverket? I dag er flere miljøproblemer blitt globale, og det betyr at vi alle må dele dem! I økende grad blir alle samfunn risikosamfunn, fordi vi deler den samme risikoplaneten.
Den største globale risikoen er klimaendringene. De truer med å utrydde en stor del av artsmangfoldet, å forsure havet slik at fiskeriene kollapser, ødelegge avlinger og rent vann, bringe mennesker på flukt, og skape fare for kriger. En besk forsmak har vi allerede fått i form av ødeleggende orkaner, oversvømmelser, tørkekatastrofer og ustyrlige branner. Hvordan håndterer vi disse risikofaktorene?
Klimaendringene, med de skader vi allerede ser, har fått verdens forsikringsselskaper til å skjelve. For de er opptatt av risiko. Nå øker risikoen for at de selv går konkurs. Da oppstår spørsmålet: Er det billigere å hindre at skadene ved klimaendringene inntrer (altså stoppe oppvarmingen) enn å rydde opp etter skadene i lang tid fremover? Svaret er ja, og det fikk vi allerede i 2006, i den såkalte Stern-rapporten. Man har senere beregnet at det kan kreve ca. 2 % av det globale bruttoproduktet å hindre klimaendringene, mens mangel på handling kan koste opp imot 20 % av det årlige globale bruttoproduktet. Ikke bare mennesker, dyr, byer og matproduksjonen vil bli hardt rammet, men også verdensøkonomien.
Sjefen for FNs klimapanel, sørkoreanske Hoesung Lee, var nylig i Norge og besøkte Nobels Fredssenter. Han forsøkte seg med en optimistisk vri: Utslippskutt, om enn svært kostbare og vanskelige, vil være en vinn-vinn-situasjon! Vi redder klimaet, artene, matproduksjonen, økonomien – og oss selv. Det er å ta risikosamfunnet på alvor, nemlig å minimere risikoen maksimalt, med maksimal innsats.
Med dagens statsbudsjett ligger vi ikke an til vinn-vinn, men til tap-tap. Vi kan jo begynne med å flytte de 36 milliardene til veiutbygging over til klimatiltak. Få vil merke det, og da er vi i gang. Bare som et tips.