23-02-2015

Risikoen vi alle lever med

Vi har fortrengt den trusselen som atomvåpen til enhver tid utsetter oss for.

Mange ble overrasket over nyheten om at et russisk fly i nærheten av britisk luftrom skal ha hatt atomvåpen om bord. Det er imidlertid ingen grunn til å tro noe annet enn at atomvåpenmakter regelmessig gjennomfører transporter av og trener med atomvåpen – på land, til havs og i luften. Selvfølgelig skjer dette også i nærheten av Norge. Til sammen eier Russland og USA over 90 prosent av de minst 16.000 atomvåpnene som finnes i verden i dag. Rundt 1.800 av atomvåpnene deres er i høyeste beredskap – klare til bruk på kort tid.

Det er også et faktum at både USA og Russland nå legger langsiktige og ekstremt kostbare planer for modernisering av sine atomvåpenarsenaler, til tross for at de gjennom den såkalte Ikkespredningsavtalen har forpliktet seg til å ruste ned og forhandle seg fram til full avskaffing av sine atomvåpen. I tillegg er det reell fare for at enda flere land skal skaffe seg atomvåpen, og ikke minst at terrorister skal lykkes med det samme.

I mars 2013 startet den rødgrønne regjeringen det såkalte humanitære initiativet vedrørende atomvåpen med en historisk konferanse i Oslo, der 127 land deltok. Det humanitære initiativet har vært en vekker. Det har satt søkelyset på et tema som vi altfor lenge har oversett, nemlig hva som vil skje dersom et atomvåpen skulle detoneres.

Konferansen i Oslo og to oppfølgingskonferanser i Mexico og Østerrike har åpnet diplomater og politikeres øyne for at atomvåpen utgjør en fullstendig uakseptabel risiko. Det er lagt fram bevis for at sannsynligheten for en atomvåpen-detonasjon er betydelig høyere enn tidligere antatt, og for at verden en rekke ganger har vært ubehagelig nærme det utenkelige. Vi har rett og slett hatt flaks så langt. Over tid vil sannsynligheten øke for at et atomvåpen blir sprengt – på grunn av ulykker, misforståelser, uautorisert bruk eller tilsiktet bruk. Når det smeller, blir konsekvensene ufattelige. Dette er altså risikoen vi lever med. Dette er framtida vi vil møte. Med mindre vi handler nå. Alt som trengs er politisk vilje.

Det er de ni atomvåpenstatene som må ruste ned, men det er ett effektivt tiltak som ikke-atomvåpenstater som Norge kan ta mens vi venter. Det er å forby atomvåpen. Det kan vi gjøre selv om atomvåpenstatene ikke vil være med på forhandlingene. Mens kjemiske og biologiske våpen er forbudt, mangler det et forbud mot det verste masseødeleggelsesvåpenet av dem alle. Dette hullet i lovverket gjør at atomvåpenstatene kan fortsette som før. Ved å forhandle fram en avtale som forbyr produksjon, bruk, lagring, finansiering og overføring av atomvåpen vil ikke-atomvåpenstatene selv sette seg i førersetet.

Et forbud vil ikke umiddelbart føre til at alle atomvåpen fjernes, men vil bli et politisk verktøy som styrker og iverksetter eksisterende nedrustningsavtaler og et rammeverk for full avskaffing av atomvåpen i framtida. Et bredt forbud undertegnet av mange land kan skape større vilje til nedrustning og ikke minst minske faren for at flere land skaffer seg atomvåpen. Da har vi allerede gjort noe svært viktig for å beskytte oss.

Det norskstartede humanitære initiativet har skapt utålmodighet og handlingsvilje hos stadig flere land. Etter den tredje konferansen i Wien i desember lovet Østerrikes regjering å arbeide for å forby atomvåpen, og inviterte andre land til å gjøre det samme. Det har imidlertid utenriksminister Børge Brende sagt at han ikke ønsker å gjøre. Utenriksministeren tar tydeligvis ikke på alvor den kunnskap vi nå har om den risiko som atomvåpen utsetter oss for. Han synes mer opptatt av å snakke om at det politiske grunnlaget for et forbud ikke er på plass ennå, enn av å bidra til å skape dette grunnlaget.

Brende sier at norsk støtte til et forbud nå ikke vil være i tråd med vårt NATO-medlemskap og NATOs strategiske konsept fra toppmøtet i Lisboa i 2010. Eksperter på internasjonal rett mener imidlertid at det ikke finnes noen juridiske hindre for at NATO-land skal kunne være med på et forbud mot atomvåpen. NATOs strategiske konsept er et ikke-bindende, politisk dokument hvis forpliktelser kan endres eller sees bort fra. Allerede i dag er det store variasjoner mellom medlemslandenes måter å innrette seg til atomvåpen på. Brende må derfor tenke framover, og heller fokusere på at det å gå foran i arbeidet for å forby atomvåpen kan gi Norge maksimal innflytelse på hvordan NATOs neste strategiske konsept skal se ut. Konfliktbildet har endret seg betydelig de siste tiårene, og det er på tide å innse at kjernefysisk avskrekking er avleggs som strategi.

Det østerrikske løftet om å jobbe for å forby atomvåpen er et direkte resultat av det norskstartede humanitære initiativet. Å ikke støtte opp om det, vil være å kaste vrak på det Norge så langt har oppnådd med dette initiativet. Vi har alt å tape på ikke å benytte denne muligheten til å videreføre det vi kan være så stolte av å ha startet.

Valget om å støtte opp om det østerrikske løftet handler om å si ja eller nei til atomvåpen. Det koker ned til et spørsmål om politisk vilje og mot hos dem som har ansvar for vår sikkerhet – hos utenriksministeren, regjeringen og ikke minst på Stortinget.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!