En grå regnværsdag høsten 2023 får statsminister Hadia Tajik en hastebeskjed fra Nord-Norge, og tenker umiddelbart på Donald Trump.
På den andre siden av Atlanterhavet er det allerede mange år siden det utgikk bud fra president Trump om at alle muslimer i USA skulle innskrives i et eget manntall. Samtidig stoppet han videre muslimsk migrasjon til landet. Reaksjonene ville formodentlig vært sterkere om folk ikke allerede var opptatt med å protestere mot utsendelsen av ti millioner latinamerikanere.
Men det er ikke dette statsministeren tenker på – hun er opptatt med etterretningene fra nord. Kanskje burde hun ikke vært overrasket: Mye har gått galt i forholdet til Russland etter at grensen ved Storskog ble stengt syv år tidligere. Delelinjeavtalen raknet. På Svalbard ble samarbeidsproblemene tydeligere etter at Store Norske Kullkompani gikk under – uunngåelig etter at Trump droppet all klimapolitikk og satset på amerikansk kull. Så gikk fiskerisamarbeidet i stå. Vi lærte oss raskt hvor dyktig Russland var til å utnytte de mange nå arbeidsløse russerne som hadde jobbet ved norske fiskefabrikker, til å skape uro.
At norsk etterretning melder at Russland nå vil løse alle problemene med et raskt militært slag, under påskudd av å støtte den russiske befolkningen i Kirkenes, kommer likevel som et sjokk på statsministeren i Ap-MDG-regjeringen. Det norske forsvaret er i en vanskelig posisjon: Hæren har vært kritisk underfinansiert over flere år. F35-flyene er klare, men mot de to russiske brigadene som ifølge etterretningsopplysningene klargjøres for innsats, er det ikke det beste våpenet. Listen over allierte er blitt kort: Etter at britene brøt med Brussel, Schengen ble slitt i stykker og euroen oppløst, er tanken om en felles europeisk militær respons en dårlig vits.
Statsminister Tajik ser på telefonen. Det er bare ett sted å ringe.
Vi spoler litt tilbake fra vår hypotetiske høstdag. Denne uken begynte primærvalgene før høstens presidentvalg i USA. Ted Cruz gikk seirende ut av republikanernes første styrkeprøve i Iowa. Men fortsatt leder Donald Trump på de nasjonale meningsmålingene. Begge to ville på hvert sitt vis og på ulike politikkområder kunne bli blant de mer ekstreme amerikanske presidenter, hvis de skulle bli valgt.
Fortsatt har både bookmakere og synsere den mer moderate Marco Rubio som favoritt til å vinne den republikanske nominasjonen. Og demokratene har god sjanse til å vinne valget. Men primærvalgene minner oss mer akutt enn på mange år om at det er en reell mulighet for at Det hvite hus om et snaut år vil bli inntatt av en person som, for å si det litt forsiktig, neppe ville være blant Dagsavisens kjernelesere.
Hvem som blir president i USA, spiller stor rolle for Norge, ikke bare fordi USA er viktig for verdens økonomi, for Midtøsten og for global klimapolitikk, men fordi USA utgjør Norges sikkerhetsgaranti. Vi sier ofte NATO, men det er vel nærmest for en evfemisme å regne i denne sammenhengen. Det er bare USA som har styrken, evnen og – ikke minst – viljen til å forsvare vår suverenitet.
Svært mye annet i vår utenrikspolitikk handler om hvordan vi skal blande hverdagslige økonomiske og politiske interesser med ulike verdier. Men for et lite land som Norge er alliansen med USA av en helt fundamental realpolitisk karakter. Vi har slik sett vært heldige med våre amerikanske presidenter etter andre verdenskrig: De har stort sett vært internasjonalister, og opptatt av NATO. Og, om Dagsavisen enn har hatt sine meningsforskjeller med mange av dem, har de i hovedsak vært relativt moderate.
En potensiell president Trump vil bringe nye utfordringer til denne virkeligheten. For Norge vil fortsatt være avhengig av et godt forhold til USA. Vi kan like det eller ikke, men det er viktigere for Norge hva Trump mener om alliansen og om Norge, enn hvorvidt han sender ut ulovlige innvandrere fra Mexico. Mens Arbeiderpartiet under den kalde krigen hadde dette som en urokkelig pilar i sin politikk, så vi under den rødgrønne regjeringen at forholdet til USA ble nedprioritert, iblant for innenrikspolitisk gevinst. Vi var et oljeland som etter den kalde krigens slutt ikke opplevde oss bundet av realpolitikken. Med økte spenninger i Europa og våre nærområder, på toppen av kollapsen i oljeprisen, er vi på vei tilbake til virkeligheten. Jeg håper Arbeiderpartiet er med dit.
Den andre utfordringen er at Trump så langt fremstår som mer isolasjonistisk enn tidligere amerikanske presidenter. Han har sagt at Europa må ta mer ansvar for sikkerhetsutfordringer på vårt kontinent – som Ukraina – og at USA ikke kan være verdens politimann. Det kan ha positive sider – men fra et norsk perspektiv innebærer det først og fremst at vi må jobbe hardere for å sikre at vår allianse forblir sterk.
Alliansen er ikke for godværsdager. Den er ikke for dagene når Bill Clinton spiller saksofon med Kjell Magne, mens Norge lager fred i verden, og tenker at vi kanskje bør gi litt uhjelp til Kina og Russland når vi er ferdige med det. Alliansen er der for regnværsdager, for eksempel en høstdag 2023.
Jeg håper alltid at ting vil gå godt, hvis vi bare jobber for dem. Vi må etterstrebe bedre relasjoner med Russland i nord. Og på sikt kan vi håpe at et land med slike økonomiske og menneskelige ressurser ikke for alltid vil bevege seg i autoritær retning. På hjemmebane vil jeg jobbe for et sterkere norsk forsvar, som gjør oss litt mindre avhengig av andre. I Europa bør Norge gjøre hva vi kan for at Europas mange kriser fører til fornyet og forbedret samarbeid, med sterk britisk deltagelse. Ikke minst håper jeg at Donald Trump i årene som kommer, igjen blir å se på et eller annet middelmådig reality-show. Men vi må ha en politikk som tåler en annen utvikling også.
Hvis Norges statsminister noen gang må ta den telefonen til «The Donald», vil jeg at hun skal gjøre det i visshet om at Norge har vært en god partner for USA, som lot lojaliteten til alliansen trumfe motviljen mot Trump.