Debatt

Rimelige boliger – i hele byen

Det vil ikke bygges nok verken i sentrum eller vest for byen til å endre Oslos preg av å være en klassedelt by.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Roy Pedersen, leder i LO i Oslo

Kampen mot de økende forskjellene i Norge er et av valgkampens viktigste temaer. Boligmarkedet bidrar til økte forskjeller, spesielt i Oslo-området. De store inntektsforskjellene mellom øst og vest i byen er økende. Mangfold i hele byen betyr et annet boligmarked.

Arbeiderbevegelsens mål er at retten til et godt sted å bo skal redusere forskjellene som ulikhet i lønn og arv skaper. Byrådserklæringen fra Ap, SV og MDG sier at «det skal være variasjon i boligtyper og størrelser slik at mennesker med ulik bakgrunn kan bo over hele byen». Skal vi oppnå det må noe gjøres med prisstrukturen. Økt utbygging alene vil ikke endre forholdene. Det vil ikke bygges nok verken i sentrum eller vest for byen til å endre Oslos preg av å være en klassedelt by. Administrerende direktør Baard Schumann i Selvaag Bolig bekreftet dette på sin måte da han i et nylig intervju (DN 18/8) fortalte at de nå vil bygge færre boliger i Oslo fordi boligprisene går ned. Markedsstyrt boligmarked betyr at boligbyggingen går både opp og ned uavhengig av det reelle behovet og at bygningsarbeidere blir uten jobb ved ulike mellomrom.

I fjor steg prisene på bolig over 20 % i Oslo og Bærum, mer enn det dobbelte av resten av Norge. Det kreves mer penger for å etablere seg. Å kjøpe bolig på vestkanten er mulig for enda færre enn før. Dette får konsekvenser for sammensetningen av barn i skole og barnehage, segregeringen rammer barn både øst og vest i byen.

Priser under markedsnivå må bli et reelt alternativ. I dag finnes slike borettslag for eldre både i Oslo og Bærum. De fungerer utmerket. Prisene kan være under en fjerdedel av markedspris, uten at det går penger under bordet. Slike tilbud må etableres for andre grupper. Vi må etablere en betydelig leiesektor uten mål om profitt. Mange steder kan dette gjøres uten offentlige subsidier. Prisen kan holdes nede med bidrag fra de boligene som selges fritt i markedet og ved reduksjon av grunneiers og utbyggers gevinst av å bygge.

Tidligere tiders feil som førte til penger under bordet må ikke gjentas. Borettslag må ha gjenkjøpsplikt, individuell omsetning må unngås. Boligen kan være et startpunkt for å bygge egenkapital hvis en senere vil flytte ut. Borettslagsleiligheter må fordeles rundt i den øvrige bebyggelsen for å unngå konsentrasjon av en type leiligheter et sted. Standard og størrelse både på eie- og leieboliger må være variert slik at de ikke får karakter av å være sosialboliger.

Gevinsten som i dag ligger i utbygging brukes allerede av både Oslo og Bærum til å finansiere andre formål. Astrup Fearnley Museet ble finansiert på denne måten, det samme ble Telenor Arena på Fornebu. Utbyggerne fikk bygge i bytte med finansiering av andre prosjekt. I dag oppnår grunneier enorme gevinster. Eier av Ballerud hagesenter på Bekkestua kan forvente en gevinst på over 500 millioner kroner på utbygging av 200–400 leiligheter. (Budstikka 3/7-17) Utbyggers profitt kommer i tillegg.

Kvadratmeterpris på boliger vest for byen er nå opp mot 100.000. Den tilsvarende prisen øst for byen er ned mot det halve. Det er mye å tjene på vestkanten, mindre øst i byen. Mye av den gevinsten burde vært brukt til å etablere et mangfold i boligmarkedet. I tillegg må kommunen spille en mer aktiv rolle, i hele byen.

Ved planlegging av områder som Røa, Smestad, Grefsen, Nydalen og videre utbygging av Fornebu må en forutsetning for utbygging være at en betydelig del av boligene selges eller leies ut under markedspris. Slike forutsetninger for utbygging må kreves i form av utbyggingsavtaler og/eller tas inn i en detaljert områderegulering. Dette må klargjøres før en går inn på å diskutere utbyggingsvolum, tetthet og byggehøyder. Nå etableres forventninger til pris som gjør det vanskelig å få på plass reguleringer eller avtaler som sikrer en sosial boligbygging. Før en bestemmer hvor mye som skal bygges må det bestemmes hvem det skal bygges for, og hvordan en sosial målsetting skal nås.

I dag er det planmyndighetene som fastsetter tomteverdi i pressområdene. Hva du får bygge, og hvor mye, bestemmer verdi. Det bør være en like stor selvfølge å legge inn krav til pris og eierform på deler av boligmassen som det i dag er en selvfølge at en legger inn krav om bidrag til teknisk infrastruktur (vei, vann, kloakk) og uteområder.

Slik redskap brukes for å sikre en sosial boligbygging i andre land. Ved utbygging av Ørebyen utenfor København, som kan sammenliknes med Sørenga, må deler av utbyggingen være allmennboliger, en boform langt på vei slik vi ønsker. Nederland stiller krav om sosial boligbygging i alle større utbyggingsprosjekt, og kommunene har muligheten til å forhandle innhold i utbyggingen. Selv i Storbritannia forhandles det utbyggingsavtaler som kan legge føringer på eierform og pris. I Tyskland kan det legges inn som premiss før en utarbeider reguleringsplan at det inngås en avtale om hvordan boligene skal forvaltes og hvem det skal bygges for. Det er mulig, hvis det finnes politisk vilje.

Hvordan vi skal gjøre noe med den delte byen er en av våre viktigste utfordringer, og er en viktig diskusjon både før og etter valget.

Mer fra: Debatt