Lønnstakerne ble snytt for kjøpekraftforbedring både i 2016 og 2017. I fjor ble lønnstillegget spist opp av økte strømpriser. Topplederne slapp som vanlig unna med mer. I år har LO bestemt seg for at lønnsmottakerne ikke skal tape. Kravet foran lønnsoppgjøret er økt kjøpekraft for alle. LO vil også kreve likelønn og bekjempe lavlønn. På disse områdene er det fortsatt mye ugjort. I fjor utgjorde den gjennomsnittlige lønna for kvinner 88,5 prosent av mennenes lønn.
Prisveksten er i år beregnet til 2,2 prosent. Det betyr at den økonomiske rammen trolig må ligge på tretallet for at LO skal bli fornøyd. Fra NHO har det allerede kommet klar beskjed om at «det er uaktuelt å se tretallet». Det utsagnet regner vi med at arbeidsgiverforeningen må bite i seg. LOs krav er etter vår mening rimelig og godt begrunnet.
Lønnsoppgjørene har som regel endt med en akseptabel fordeling av verdiskapningen i bedriftene mellom eierne og de ansatte. I det siste har utviklingen gått i gal retning. Arbeidstakerne har fått en stadig mindre del av verdiskapningen. Eierne har vært vinnerne i oppgjørene. Frontfagsmodellen tar utgangspunkt i hva eksportindustrien tåler av lønnskostnader. De fagorganiserte modererer sine lønnskrav i tider med liten vekst i eierinntektene. Når eierinntektene øker, skal også lønnstakernes inntekter øke. Frontfagsmodellen bryter sammen hvis fordelingen mellom ansatte og eiere fortsetter å være urimelig og urettferdig.
Det er gode tider for eksportindustrien. Det er derfor forståelig at Jørn Eggum i Fellesforbundet sier at han vil kjempe for å «nå firetallet». Det skjer neppe uten hard motstand fra NHO.
Årets lønnsoppgjør er et såkalt mellomoppgjør. Det betyr at det i utgangspunktet bare skal forhandles om kroner og øre. Siden partene i fjor utsatte sluttforhandlingene om offentlig tjenestepensjon til i år, blir pensjon et viktig tema. Pensjon har alltid vært et vanskelig forhandlingstema. Det kan bli et tøft oppgjør.