Det startet lenge før Anders Behring Breivik. I 17 forutgående saker var de to nære kollegene Torgeir Husby og Synne Sørheim sakkyndige. I samtlige saker kom de to til samme konklusjon. Ingen bjelle ringte hos påtalemyndigheten. I det norske folks overlegent viktigste straffesak i fredstid foreslo påtalemakten de samme to sakkyndige igjen. Det vitner om grunn innsikt i psykiatri og naiv tro på eksperter.
De to fikk beskjed om å gjøre uavhengige vurderinger. Etter få dager var det klart at deres arbeidsform kom til å umuliggjøre dette. Påtalemyndigheten reagerte ikke. I slutten av august ble påtalemyndigheten (ved politiet) gjort uttrykkelig oppmerksom på det nære kollegiale forholdet mellom de to, og det prinsipielle problemet med dette. Ingen grep ble tatt. I strid med mandatet leverte de to psykiaterne én felles vurdering, ikke to uavhengige. Påtalemyndigheten reagerte ikke.
På pressekonferansen erklærte aktoratet straks at hvis Den rettsmedisinske kommisjon godkjente rapporten, ville aktoratet påstå utilregnelighet. Det var på det tidspunkt en helt unødvendig og uforsiktig stillingtaken.
Aktoratet og riksadvokaten var seinere negative til oppnevning av nye sakkyndige. De viste til «klar rettspraksis» for at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode og at løpet derfor var kjørt selv om evidens for tilregnelighet skulle framkomme siden. Men påtalemyndigheten uttalte seg for bastant. Beviskravet for tilregnelighet er ikke like strengt som beviskravet for selve handlingsskylden. Hvis tiltalte selv påstår tilregnelighet, er det plausibelt at beviskravet er særlig lavt. Videre finnes det knapt rettspraksis for bevisbildet i Breivik-saken. Når ble sakkyndiges rapport sist lest og kommentert av så mange fagfeller? Når var det i retten så mange vitner og bistandsadvokater med rett til å stille spørsmål?
I sum var det tidlig klart at det i retten kunne komme til å bli ualminnelig omfattende og sterk bevisførsel mot konklusjonen om psykose - særlig hvis det ble oppnevnt nye sakkyndige. Hvilken «klar rettspraksis» har man for den situasjonen?
Påtalemyndighetens insistering på «rettspraksis» førte til en ydmykende irettesettelse fra Oslo tingretts side ved oppnevningen av nye sakkyndige. Irettesettelsen hjalp lite. Påtalemyndigheten sluttet seg til forsvarernes innvendinger mot at tingretten av eget tiltak foretok nyoppnevningen. Men lagmannsretten og Høyesterett støttet tingretten.
I sum har påtalemyndighetens arbeid med å få Breivik vurdert av sakkyndige vært av en slik karakter, og ført til slike ekstrakostnader for skattebetalerne, at det muligens bør få et etterspill. Men på kort sikt er en annen sak viktigere. Når riksadvokaten avgjør tiltalen, bør han ta sterkere skritt enn han hittil har gjort for å rake sin etats kastanjer ut av ilden. Det er på det rene at Breivik vil påstå tilregnelighet. Fornærmede, pårørende og hele det norske folk har krav på at sakkyndige som påstår at Breivik er psykotisk, blir inngående og kritisk eksaminert i retten. Hvem skal sørge for dette?
Forsvareren har fra første stund latt det skinne gjennom at han ønsket å påstå utilregnelighet, og sier nå at han er pålagt å påstå tilregnelighet (Dagsavisen, 18/2). Når det gjelder bistandsadvokater, er det grenser for hva man kan legge av eksaminasjonsansvar på dem. Påtalemyndigheten bør derfor selv ta betydelig ansvar for kritisk prøving av psykosepåstandene. Den vil imidlertid ikke ha troverdighet i den rollen hvis den legger psykiatrirapportens konklusjon om psykose til grunn i tiltalebeslutningen.
For alle berørte parter vil det være tillitvekkende om påtalemyndigheten nå erklærer at tilregnelighetsspørsmålet inntil videre står helt åpent og at aktoratet vil se det som sitt ansvar i retten å få dette spørsmålet grundig opplyst på helt fordomsfritt vis.