There's only one thing that they are good for
Eat the rich
Take one bite now – come back for more
Eat the rich
Motörhead, «Eat the Rich»
Ordene i ingressen er ikke mine. De tilhører økonomiprofessor Kalle Moene.
Forrige uke sto den tidligere idrettsstjernen Bjørn Dæhlie fram som et slags offer for et skattesystem som ikke fungerer. Den konservativ tenketanken Civita hadde invitert han inn til et frokostmøte som et vandrende bevis på hvor ille det nå er blitt. På hvordan samfunnets vinnere motarbeides av den motbydelige formuesskatten. Jeg er ganske sikker på at sutringa var en dårlig investering i egen merkevare, Dæhlie.
OL- og VM-helten fra 90-tallet har vi alle kjent på kroppen. Den godslige Nannestad-gutten brukte sin eventyrlige karriere til å skape seg en formue gjennom å cashe inn på eget navn. Klær med navnet hans på ligger i alles skuffer og skap, på alt fra pannebånd til sports-BH’er til nikkers. Men han gikk selvsagt videre til eiendom. I 2011 solgte han unna rettighetene til kleskolleksjonen. Han har gjort det godt, som det heter. Tallene flyr når man leser om Dæhlies nese for forretninger, men en formue på rundt 400 millioner kroner virker det rimelig å anslå. I 2015 gikk investeringsselskapet hans med 85 millioner kroner i overskudd. Før skatt. Det var litt igjen etter også.
Underteksten er at sosialdemokratiet motarbeider hardtarbeidende kapitalister, at systemet stenger for fremadstormende blåruss. Men sannheten er en helt annen. Hvis man måler et lands potensial for å skape private formuer på det faktiske antallet rike, tyder mye på at Norge lykkes godt med å legge til rette for næringsvirksomhet. Kanskje for godt, men mer om det seinere. Norge er ikke kommunismens siste utpost. Snarere tvert imot. Vi er et mer vellykket kapitalistisk system enn USA.
– Jeg tror det er lett å bli rik i Norge, har Kalle Moene, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, uttalt til Dagens Næringsliv. Han hevder i sin forskning at Norge har relativt sett langt flere rike enn USA. Bare Sverige og en håndfull skatteparadiser har flere. For hver million nordmenn er det nesten 500 rike mennesker med en formue på minst 30 millioner dollar, eller rundt 250 millioner kroner. Det er nesten tre ganger så mange som i USA. I tillegg kommer de superrike. I Norge er det over 60 slike per million. De har verdier på 100 millioner dollar, eller rundt 800 millioner kroner. Nesten dobbelt så mange som i dollarens hjemland. Ikke se deg blind på alle tallene, poenget er at vi i Norge har veldig mange rike mennesker. Og de klager, som Dæhlie og høyresida, på at formuesskatten er en dramatisk ulempe. – Det er en uforståelig ting for meg at jeg må stå opp om morgenen og vite at jeg skal betale 10.000 kroner den dagen i formuesskatt, sa vinterhelten til VG før helga.
Komiker og sosiolog Harald Eia har skrevet masteroppgave om de rike. Til Dagbladet i fjor fortalte Eia at da han intervjuet informantene fra overklassen i forbindelse med oppgaven, sa de alle det samme: «Livet i Skandinavia er vanskelig. Vi må jobbe dobbelt så hardt for å tjene penger, fordi vi må kjempe mot høye skatter, sterke fagforeninger som kontrollerer lønningene og en sjenerøs velferdsstat som gjør folk late. Som en sa: De kaller det et sikkerhetsnett. Jeg kaller det en hengekøye».
Professor Moene skrev i sin spalte i DN for et par år siden om hvorfor Norge åpenbart er et så godt sted å bli rik: «Samspillet mellom kapitalistisk dynamikk og sosial trygghet gir både små lønnsforskjeller og store overskudd i næringslivet. Den sosialdemokratiske strategien for likhetsskapende vekst blant arbeidstakerne kan slik legge et grunnlag for at overklassen kan vokse, godt hjulpet av en høy sosial mobilitet i befolkningen».
At det er lett å tjene store penger i en liten, norsk økonomi skyldes ikke at vi har flere genier eller har flere risikotakere, men at det norske systemet med høy sosial trygghet, utdanning og muligheter for alle, fagforeninger og samarbeid gir verdens beste forutsetninger for å bygge opp virksomhet og skape formuer. Veldig lite tyder på at et norsk regime hindrer kreativitet og innovasjon, eller hindrer tilstrekkelig avkastning på innskutt kapital. Den såkalte norske modellen, med et utstrakt trepartssamarbeid mellom staten, arbeiderne og kapitalen har optimalisert vilkårene for alle.
Men det er ikke sånn at god grobunn for rikdom er bare bra. Når man har et samfunn med mange rike, blir den sosialdemokratiske likhetstanken utfordret. Rikfolk blir en politisk maktfaktor, som lobber for bedre vilkår for seg. Noen må være likere enn andre, som George Orwell påpekte. Jeg stjeler på nytt Moenes ord: «Medlemmene av en voksende overklasse som er skeptiske til den likheten de er et produkt av, kan på sikt bli sosialdemokratiets banemenn».
Norske arbeidere har det veldig godt. Norske kapitalister har det veldig godt. Men dette gjensidige avhengighetsforholdet må anerkjennes og respekteres. Skatt må ikke ses på som en kostnad, men som investering. På sikt kaster det av seg, rikfolk. Uten Norge og den kostbare, likhetsstrebende, stabile og forutsigbare velferdsstaten som gir kvalifisert, ansvarsbevisst og omstillingsdyktig arbeidskraft, hadde dere ikke vært rike.