Politikeren fra Rødt stilte sommerlig opp på TV 2. Ute var det tropevarme og Folkvord var kledd etter forholdene. Jeg kjenner ham ikke, men jeg kjenner såpass godt til hans virke at jeg vet at han er en fyr som ikke skiller smålig mellom jobb og fritid. I bånn for hele hans virke ligger et ektefølt engasjement som ikke styres av stemplingsur eller pensjoniststatus. Folkvord er et døgnåpent, politisk prosjekt. Jeg tviler på at han planlegger dagen sin særlig nøye. Skal han inn og prate om IS, om kurdere og Midtøsten på TV 2 Nyhetskanalen, så kommer han i arbeidstøy. Denne dagen var det singlet, altså en T-skjorte uten ermer, shorts og sandaler.
Mannen ble idiotforklart av alle fra Resett til Dagbladet. Latterliggjort. «Hvis du vil at folk skal tenke mer på hva du sier og gjør, enn på hvordan du ser ut og ter deg, bør du kle og sminke deg på en måte som ikke vekker oppsikt», skrev en av Dagbladets redaktører. «Det er beklemmende å se en middelaldrende mann som fortsatt tror at det å kle seg upassende er en progressiv, radikal handling». sa en i det megetsigende kommentarfeltet på ytre høyres resett.no. Folkvord burde vært hyllet. For sin trygghet. Men det har vært lite applaus.
I ei tid der politikk er et karrierevalg. Der en politisk innsats for fellesskapet i løpet av en høstuke kan snus til en godt betalt jobb i virke mot det samme fellesskapet. Der en pen dress med rødt slips kan byttes ut over natta til en mørkere og dyrere en. Og blått slips. Fra politikk til PR kjappere enn man rekker å si marked. I en sånn tid skal vi hegne om de tro, ukjøpelige idealistene som om de var dyrebart, skjørt porselen. Passe på dem, dyrke dem – for folkvordene er en utryddingstrua rase.
Vår tid er preget av en selvbevissthet som er usunn. Manisk opptatt av hva som menes om oss. I våre hovedroller. Vi iscenesetter oss selv i våre liv og karrierer som om vi egentlig står på utsiden. Vi skifter ham om det trengs. Men Folkvord kom i det han sto og gikk i. Skulle ikke imponere en kjeft. Han tenkte ikke på å ta seg ut. Han tenkte ikke på at han ikke så ut, som det heter. I min bok er det selve definisjonen av kul. Kul er ikke å ha den hippeste tatoveringen eller den feteste jakka. Kul er evnen til å gi oppriktig faen. Heve seg over alle andres blikk. Jeg tror Folkvord gir oppriktig faen. Særlig i hva han har på seg i TV 2 Nyhetskanalen. Vi må passe på dem, dyrke dem – for folkvordene er en utryddingstrua rase.
Jeg kan ikke tidfeste det, men på et tidspunkt begynte nyhetsoppleserne å gå i blådress. Pen skjorte og kanskje jakke gled umerkelig over i strigla skjorte, jakke og slips. Den øverste knappen kneppet igjen. Utegående reportere fulgte på med slipsknuta stramma til over adamseplet så øya strutta. Sportsfolket fulgte på. Nå sitter de og vagler i de samme sponsa jakkene. Med de samme slipsene. Og før vi ante ordet av det gikk SVs unge kadere i stramme dresser med en snerten liten SV-nål på jakkeslaget. Plutselig så SV ut som småborgere. Mange av dem har heldigvis klart å holde på forstanden. Men hva skjedde?
Dette samfunnet – der dress hørte julaften til hvis du ikke jobbet i kvartalet rundt Rådhuset og kalte T-bane for trikk – har umerkelig endret seg. Vi har blitt opptatt av overflate. Vi er blitt pyntelige. Prektige. Tekkelige. Konforme. Rene, pene og ranke, og er du ikke det, så kan du ikke regne med å bli hørt, som Dagbladets debattredaktør mente. Annerledeshet har blitt et problem, en troverdighetsutfordring. Rett og slett. I landet der statsministeren bar staur i underbuksa.
Vi er blitt noe enda verre enn prektige, vi er blitt dømmende. Hele sommerens klesdebatt, om shorts over eller under knærne, er bare piss. Den sier mye mer om oss enn dens tilsynelatende overfladiskhet skulle tilsi. Om hvor langt fra det som er viktig vi har evnet å komme på noen år. Stå på, Erling.