05-05-2014

Revolusjoner vokser ikke ut av ingenting

Det er i kunnskapen om hvordan sørafrikanerne vant frigjøringskampen for 20 år siden - gjennom mobilisering og nitid organisering - at håpet for framtidas Sør-Afrika ligger.

7. mai går Sør-Afrika til valg for første gang etter Nelson Mandelas død. 20 år etter at landet vant frigjøringskampen, står sørafrikanerne overfor enorme utfordringer: Fattigdom, arbeidsledighet, sosial uro, vold og massiv korrupsjon. Vi vet mye om alt som gikk galt, som ikke funker. Men alle vet kanskje ikke hva som ledet fram til seieren i 1994. Det er i den kunnskapen håpet for framtidas Sør-Afrika ligger.

”Organiser dere eller dø”, stod det på plakatene våre i Sør-Afrika på 80-tallet. ”Alene er vi svake, sammen har vi makt”, stod det på andre. Eller ”vi står skulder til skulder med våre fengslede ledere”. For det var ikke internasjonal sanksjoner som felte apartheid-regimet og innførte demokrati i Sør-Afrika. Det var heller ikke Nelson Mandela som gjorde det der han satt i fengselscellen på Robben Island. Nei, apartheidregimet måtte bikke på grunn av folkelig massemobilisering. Det var hundre tusener som marsjerte i gatene. Som deltok i politiske streiker. Som brant passene sine. Som danset og sang fram sine protester. Tusener på tusener som krevde sin rett og apartheids fall. Hvorfor vant de fram der senere massemobiliseringer, som under den arabiske våren, kollapset eller ble kuppet? Rett og slett fordi de var langt bedre organisert.

Svarte sørafrikanere ble tidlig organisert gjennom spareklubber, kirkegrupper, kvinneorganisasjoner eller fagforeninger. Det var slik de fant støtte og fellesskap som verken staten eller ”de hvite” ville, eller kunne, gi dem. Mot slutten av 80-tallet var svarte sørafrikanere organisert i 3-4 organisasjoner, på nivå med norsk organisasjonsgrad.

Og heri ligger den første grunnen til senere suksess: At de klarte å mobilisere store antall mennesker til demonstrasjoner. Mot slutten av 80-tallet mobiliserte politiske streiker i Sør-Afrika flere millioner mennesker. Det var demonstrasjoner og streik mot passlovene, mot moms og i forbindelse med lønnsforhandlinger. Her hjemme har fagbevegelsen streikekasser for å støtte opp om slike aksjoner. I Sør-Afrika hadde de ene og alene kollektiv vilje. Folk som deltok i organisasjonslivet deltok også mer i politiske aksjoner.

Den andre grunnen til suksessen med å felle apartheidregimet var at organisasjonene var demokratisk bygd, nedenfra og opp. Makta i organisasjonslivet lå på ”gulvet”. Hvordan skulle de ellers forsvare seg, og kjempe, mot et apartheidregime og en politistat som fengslet og drepte lederne deres forløpende? Nye ledere kom stadig til nedenfra i organisasjonene og ga kampen nye krefter.

Den tredje grunnen til suksessen som skulle komme var at aksjonene var fredelige. Dette til tross for at mange av organisasjonene identifiserte seg tett med ANC i eksil og deres væpnede kamp. Men internt i Sør-Afrika måtte frigjøringskampen primært skje gjennom fredelige midler. Ved demonstrasjoner hadde organisasjonene egne ”fredsmarsjaller” som kunne holde kontroll. Det lå mye makt i å demonstrere kollektiv kontroll over egne medlemmer.

Den fjerde grunnen til suksess lå i at organisasjonene hadde gode ledere og forhandlere som visste verdien av demokrati og av kollektiv mobilisering. Gjennom demokratiske systemer, diskusjoner og beslutninger kjente de også godt egne medlemmer og visste hvor langt de kunne strekke dem. Internt demokrati og gode ledere gikk rett og slett hånd i hånd. De samme lederne ble høyt etterspurt etter overgangen av et ANC som ikke selv hadde mange av samme kaliber.

Den femte og siste grunnen til at nettopp denne demokratiske revolusjonen ble kronet med seier var at organisasjonene visste å variere virkemidler. Antall medlemmer alene gir sjelden makt. Det er først hvis organisasjonene bruker makta strategisk, og velger når og hvordan de vil aksjonere, at man har makt. De vekslet mellom press og samarbeid, mobilisering og dialog. Man kunne ikke mobilisere massene altfor ofte, for da ble de slitne. Heller ikke for sjelden, for da glemte folket hvordan det skulle gjøres. Det gjaldt også å mobilisere på de riktige sakene, man må sørge for å vinne i hvert fall litt. Hvis ikke ville det bli vanskeligere å mobilisere massene igjen neste gang. De la en plan og holdt seg til den. Slik kom de nærmere og nærmere seieren.

Det er lett å glemme den nitide organiseringen som lå til grunn for kampen når vi ser hva som skjedde etterpå. Men det var disse gruppene som fikk Mandela ut av fengsel. De hadde steinkontroll. De var millioner som stod sammen. Heri ligger håpet for framtida, også etter valget. Sivilsamfunnet demobiliserte etter 1994 og stolte på ANC. Nå må de organisere seg igjen. De vet hvordan det skal gjøres. For de har gjort det før, med suksess!


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!