Til helgen feirer Sør-Afrika 20-årsjubileet for apartheids fall og demokratiets seier. Millioner av mennesker over hele verden protesterte mot apartheidregimet. Vi husker det godt vi som var med. Kampen for sanksjoner. Protester mot idrettsarrangementer der sørafrikanere deltok. Kulturboikott og akademisk boikott. Sørafrikanske varer ble kastet i butikkene. Heltedyrkelsen av frigjøringsbevegelsen ANC. Etter hvert en massiv norsk støtte til den interne motstandsbevegelsen. Og en intern fredelig motstandsbevegelse med base i fagbevegelse og folkelige organisasjoner og med makt til å mobilisere millioner.
Samlet ble det en av tidenes mest imponerende og velorganiserte demokratiske revolusjoner. Men mens det er vel verdt å feire apartheids fall 20 år etter, er det også vel verdt å oppsummere hva vi har lært om frigjøringsbevegelser og demokratisk omstilling. I hvert fall hvis vi har lyst til å støtte slike igjen.
I Sør-Afrika for 20 år siden var frigjøringsbevegelsen fast overbevist om at den demokratiske revolusjonen kun var første fase i en nødvendig omstilling. Hva var vel stemmerett verdt hvis ikke svarte sørafrikanere fikk jobb, tak over hodet og mat på bordet? Etter den demokratiske revolusjonen ville det være tid for den sosialistiske revolusjonen med omfordeling av ressurser, jobbskaping og demokratisering av kapital. Riktignok var det svært ulike oppfatninger av hva «sosialisme» betydde i denne sammenheng, og Kommunistpartiet, som var i allianse med ANC, var knapt mer enn et sosialdemokratisk parti i skandinavisk ånd. At omfordeling måtte til på en eller annen måte var de likevel alle enige om.
20 år senere har det blitt bygd 3,3 millioner hus til fattige. 16 av en befolkning på rundt 53 millioner mottar sosiale støtteordninger, trygd eller pensjoner. Samtidig er rundt 40 prosent uten jobb og ønsker arbeid. Nesten halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Sosial uro sprer seg, streiketallene har nådd rekordhøyt nivå, aksjonene er ofte voldelige og volden oppfattes i tillegg som formålstjenlig. Den demokratiske revolusjonen fra 20 år tilbake har forvitret. Det er tre grunner til at det har gått slik.
For det første trenger selv frigjøringsbevegelser vaktbikkjer i sivilsamfunnet. Det sørafrikanske sivilsamfunnet demobiliserte etter apartheids fall. Nå var jo kampen vunnet. Både fagbevegelse, kvinneorganisasjoner, studentbevegelser og kirkesamfunn stolte helt på at ANC ville ivareta deres interesser. Etter hvert vokste det imidlertid frem sterke spenninger mellom ANC, representert ved «eksilgruppen», og de som hadde stått i spissen for den «interne» motstandskampen med fagbevegelsen i spissen. Gnisningene dreide seg både om leveranser, politikk, styring og roller.
ANC syntes fagbevegelsen COSATU burde konsentrere seg om arbeidsmarkedsspørsmål, forhandlinger og tariffavtaler. Politikk burde de overlate til ANC. At COSATU var kritisk til regjeringens leveranser og manglende vilje til å lytte til fagbevegelsen, ble ikke godt mottatt. Konfliktene vokste både i omfang og mengde. ANC og COSATU var uenige både når det gjaldt jobbskaping, fattigdomsreduksjon, tilgang på aidsmedisiner og mye annet. Uenigheten internt i alliansen mellom ANC, COSATU og Kommunistpartiet om økonomisk politikk ble forsterket av økt økonomisk ulikhet og økende arbeidsledighet.
For det andre er frigjøringsbevegelser ikke demokratiske, men militære bevegelser bygd på hierarki, hemmelighold, kommandolinjer og sentralisering. Det må de være, og ANC var intet unntak. Da ANC skulle etablere seg inne i Sør Afrika på begynnelsen av 90-tallet, måtte partiet bygges opp på nytt. Det ble tunge tak. Og det var eksilbevegelsen som fikk dominere partiet fra starten av. Utover på 90-tallet økte kritikken fra både fagbevegelse, kirke og deler av ANCs egne ledere. Selv Mandela ga uttrykk for sterk bekymring for manglende demokrati internt i ANC på slutten av 90-tallet.
For det tredje er det vanskelig å se for seg at et demokratisk styresett får legitimitet uten at folk opplever at de får konkrete fordeler av demokratiet, i form av jobbskaping, fattigdomsreduksjon og omfordeling. Det ANC som fikk makten fra 1994 var egentlig ikke spesielt arbeidstakervennlig. Den økonomiske politikken tjente det hvite næringslivets interesser. Det vokste etter hvert fram en liten svart elite og en relativt stor svart middelklasse ansatt i offentlig sektor, men det store flertallet av svarte fikk det slett ikke bedre.
I mai skal det gjennomføres valg i Sør-Afrika. For første gang blir ANC utfordret av partier med bakgrunn til venstre for dem selv. Men det er ikke nødvendigvis de mest demokratiske kreftene vi snakker om her. En av utfordrerne er De økonomiske frihetskjemperne, etablert av tidligere leder av ANCs ungdomsparti, Julius Malema. Han er verken kjent som en stor demokrat eller en med stor interesse for omfordeling av ressurser. Mange kan likevel tenkes å stemme på dem i protest mot ANC og i mangel på bedre alternativer.
Den vanskelige tiden kommer etter valget. Det er nå kampen om demokratiet vil stå. ANC må ta noen tøffe ledervalg dersom de, som ventet, mister oppslutning ved valget. Fagbevegelsen vil med all sannsynlighet etablere et nytt Arbeiderparti, som med støtte fra sivilsamfunnet kan bli en reell konkurrent til ANC. Hvis de gjør alvor av å sette omfordeling på topp av dagsorden, har de en reell sjanse for å vinne. Sør-Afrika kan være på vei mot det demokratiske styresettet de kjempet for for 20 år siden, i en av tidenes mest vellykkede demokratiske revolusjoner. Men det gjenstår noen svært tøffe kamper.