Debatt

Retter blikket mot framtida

En norsk film spiller en sentral rolle idet filmfestivalen i Berlin i år står ved en avgjørende korsvei.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skulle «Utøya 22. juli» neste helg bli tildelt Gullbjørnen i Berlin, vil det også være av symbolsk betydning for en festival som er inne i et dramatisk generasjonsskifte. Det vil selvsagt først og fremst være et bevis på at Erik Poppe har lykkes med sin filmatiske visjon om å skape et drama med utgangspunkt i den verste terrordåden på norsk jord, uten å gå på akkord med ivaretakelsen av berørte og pårørende. For ordens skyld, jeg har ikke sett filmen, som vises midtveis i et konkurranseprogram som har stor internasjonal bredde, og som er desto vanskeligere å lese på forhånd.

Mangelen på de helt store profilene gjør Berlinalens konkurranse åpen, og det er nettopp konkurranse dette er, med en jury som kårer de beste filmene på en av verdens viktigste filmfestivaler. I alt 400 filmer skal vises i løpet av de 11 dagene den varer, og blant de 19 filmene som danner selve konkurransen, er det kun en liten håndfull filmer som skiller seg ut på forhånd.

«Utøya 22. juli» er en av dem. Erik Poppe har vokst internasjonalt etter filmer som «De usynlige», «Tusen ganger god natt» og «Kongens nei». At han er den første nordmann i Berlinalens hovedkonkurranse siden «Kraftidioten» deltok i 2014, sier noe om nåløyet man må gjennom. At filmen er «Utøya, 22. juli», er likevel ikke overraskende i en festival som har gjort den politisk bevisste og meningsbærende filmen til sin hovedåre, i en by som har gjennomlevd større omveltninger enn noen annen i Europa de siste hundre årene. «Årets Berlinale-konkurranse reflekterer verden som den er, og det er en verden som er kompleks og sammensatt, men også spennende», sa festivalsjef Dieter Kosslick da han nylig avslørte «Utøya 22. juli» som den siste av titlene i konkurranse.

Mandag 19. februar vil «Utøya 22. juli» bli vist for internasjonal presse og publikum i Berlinale Palast på Potsdamer Platz, og en tidlig ettermiddagspremiere gjør at festivitasen på den røde løperen vil være naturlig nedtonet. Det passer filmen og temaets natur, uten at det vil frata Erik Poppe, hovedrolleinnehaver Andrea Berntzen (19) og de andre i filmteamet en par døgn i verdens skarpeste filmlys. Berntzen er gjennom hovedkonkurransen også automatisk nominert til skuespillerpris. I konkurransen sett under ett, og tematikken tatt i betraktning, må «Utøya 22. juli» regnes som en reell kandidat til Gullbjørnen.

Viser den seg å være like kunstnerisk fullendt som tematisk berørende, seiler den fram som en soleklar favoritt.

En film med aktualitet og skremmende relevans i et Europa der høyreekstremismen er på frammarsj, ville også kledd en Gullbjørn nettopp i år, hvor festivalen arrangeres mens det brenner under føttene på den og den ytringsfriheten og mangfoldet den står for.

Nevnte Dieter Kosslick går nå motvillig inn i sitt siste år som festivalsjef, etter at han før jul mottok et brev med skarpe krav fra 79 av Tysklands fremste regissører om at han måtte trekke seg til festivalens beste. En av få som ikke skrev under, var Tom Tykwer, regissøren bak «Løp Lola, løp» og dramaserien «Babylon Berlin». Årsaken til at Tykwer ikke skrev under sammen med kollegene, er trolig at han i år er festivalens jurypresident.

I flere år har festivalen fått hard kritikk for å ha for mange middelmådige og irrelevante filmer på programmet. Konkurransen fra Cannes som kommer i mai, har ofte vært for hard, og det kan hende det er realitetene også i år. I tillegg vegrer amerikanerne seg for å reise mens konkurranseprogrammet har lidd under demokratisk svake kompromisser når så vel søramerikanere som asiater og skandinaver skal med. Skulle Poppes film vinne, vil det være en seier for den vesentlige filmen i en konkurranse som de siste årene – 2018-årgangen inkludert – har vektlagt den ofte snevre og introverte filmkunsten.

Det tydeligste tegnet på et forestående skifte er at sideprogrammet Panoramas umåtelig populære seksjonssjef Wieland Speck – ikke minst for måten han har bygd opp Berlinalen som en unik festival for toleranse på tvers av kjønn, legning og kulturell bakgrunn – gir seg etter 25 år og går inn som konsulent for det offisielle programmet. Årets Panorama, det første etter Speck, er ungt og uforutsigbart.

Blant de mer kjente regissørene som konkurrerer om Gullbjørnen, er Wes Anderson («Grand Budapest Hotel»), som åpner festivalen med animasjonsfilmen «Isle og Dogs» – «Hundeøya». Steven Soderbergh («Ocean’s Eleven», etc.) kommer med «Unsane», utelukkende filmet med en mobiltelefon, mens David & Nathan Zellner har laget en ny vri på westernsjangeren med «Damsel». I hovedrollen Robert Pattinson. Gus Van Sant («My Private Idaho», «Elephant») er en annen, nå ofte ujevn amerikaner i en svært europeisk festival, men tittelen «Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot» kan love hva som helst og med Joaquin Phoenix på den røde løperen i tillegg til Pattison vil festivalen få den glamouren den også er avhengig av.

Berlinalen er kultur, kunst og politikk i skjønn forening med en ofte lavmælte kuratert kjendisfaktor, hvor de tyske stjernene skinner mest blant de lokale autografjegerne, men hvor også Hollywood og de fremste amerikanske indiestjernene er på plass. Willem Dafoe får ærespris, Bill Murray og Greta Gerwig er på plass, Patricia Clarkson og Bill Nighy kommer med «The Bookshop» og Colin Firth spiller i kameraten Rupert Everetts regidebut «The Happy Prince».

Blant musikkstjernene skal Ed Sheeran promotere dokumentaren om seg selv, og det samme skal Ryuichi Sakamoto og M.I.A i et som vanlig sterkt dokumentarprogram med mange musikalske høydepunkter.

Men sett med norske øyne vil den første av en rekke filmer om 22. juli være årets brennpunkt Berlin.

Mer fra: Debatt