Retten bør ikke ljuge - spesielt ikke om Stortinget

Den 16.februar 2001 falt dommen i Oslo namsrett som avviste klagene fra WWF Norge, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr over at miljøvernmyndighetene hadde vedtatt å skyte en ulveflokk pluss et par i Østerdalen. Det formidlet riksmediene i fullt monn.

Det de ikke nevnte, var at Miljøverndepartementet hadde framstilt det slik at norske myndigheter aldri hadde tolket Bernkonvensjonen dit hen at vi var forpliktet til å bygge opp en egen levedyktig, nasjonal stamme av ulv, slik organisasjonene hadde hevdet. Dette bygde regjeringsadvokaten sin prosedyre på - og kunne til og med vise til dokumenter:
St.meld. nr 35 (1996-1997) og den tilsvarende innstillingen fra komitéen. Med oppgitte sidetall - henholdsvis s. 9 og s. 14.
Dessverre har nok ikke namsmannen (som var en kvinne) slått opp og sett etter. Hadde hun det gjort, måtte hun ha gitt organisasjonene medhold. For av de nevnte sider framgår det med all tydelighet at departementets tolkning av "bestand" i 1997 var en helt annen enn i 2001: "Ettersom partslanda pliktar å halde oppe bestandar av naturleg førekommande artar innafor eigne grenser, må "bestand" i denne samanhengen tolkast som den bestand ELLER DEL AV BESTAND som fins i det landet som set i verk unntaket."
At denne tolkningen ble adoptert av stortingsflertallet i 1997, framgår med all tydelighet av stortingsdebatten.

Det er derfor en stor tilsnikelse av Statens prosessfullmektig å påstå at "lovgiver" aldri har forutsatt at det skal være en egen ulvestamme i Norge. Og det er litt av en skjebnens ironi at saksøkerne ikke så seg tjent med å protestere mot dette. Men hadde så skjedd, måtte vel Namsmannen også ha kontrollert regjeringsadvokatens "dokumentasjon", med de følger det ville få.
Trolig hadde vedtaket om fellingen av ulveflokken ha blitt underkjent og organisasjonene således ha vunnet fram. Men det ville ha blitt en Pyrrhos-seier ettersom helomvendingen i tolkningen av Bernkonvensjonen ville ha blitt åpenbar for alle.  En ny rettssak ville ha tvunget seg fram, med forutsigbart resultat. Men det ville ikke være det verste for "vernerne". Da ville en ny rovviltmelding ha tvunget seg fram, og da ville det ha blitt svært vanskelig å fremme en innstilling hvor det heter at "hovedlinjene ligger fast."

Det skjønte nok strategene i organisasjonen. Derfor bet de i det sure eplet og lot være å protestere - og bet til og med i seg 100 000 kroner i saksomkostninger. For løgnen var nok mer verdt enn det. 
 

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!