De er blitt etterlyst. De to sidene som manglet i Jens Stoltenbergs landsmøtetale. Vi fant dem, ille tilredt i en søppelbøtte på en herredo i første etasje på Oslo Kongressenter. Ved hjelp av hardt arbeid har vi lyktes i å lime sammen papirbitene, fjerne smuss og flekker og avdekke hva som skjuler seg bak de til tider iltre overstrykningene fra en viss Helge Lund. Her er resultatet av vår rekonstruksjon:
«Kjære landsmøte! Delegater, gjester, tilhørere og presse. Kamerater!
Nå har jeg snakket mye om hvorfor vi skal være kjedelige. Hvorfor vårt viktigste prosjekt er at alt skal være som det er. Det er et stort prosjekt. Som jeg altså har forklart i detalj. Men vi skal ikke gi oss med det. Derfor vil jeg løfte blikket litt. Forbi fire nye år. Jeg vil snakke om 40 nye år. 400 nye år.
Vårt slagord er «Vi tar Norge videre». Det er en strålende ambisjon. Men vi vil mer. Vi skal ikke bare ta Norge videre. Vi skal ta verden videre. Ikke skritt for skritt, slik vi pleier. Men i et gigantisk steg for menneskeheten.
Vi har det godt i Norge. Vi seiler under bekvemmelighetsflagg. Lite kreves av oss. Nettopp derfor skal vi kreve mye av oss selv. Min beskjed til dere i dag, kjære landsmøte, er denne: Vi som bor i verdens rikeste land, verdens mest velstyrte land, verdens tryggeste og vellykkede land - vi skal bruke de store tankene på de store oppgavene. Vi skal bruke vår fantastiske og historiske posisjon til å vise vei. Ikke fordi vi er store. Vi er små. Ikke fordi vi vet best. Mange er klokere enn oss. Ikke fordi det er lett. Det er vanskelig.
Men fordi vi kan. Og fordi noen må.
For alle som vil se, kjære landsmøte, er tegnene tydelige: Det er oktober i april. Denne uka har vi kunnet lese at isen på Sydpolen smelter i rekordfart. «Smeltingen øker dramatisk når temperaturen har nådd et vippepunkt. Det har skjedd nå», sier dr. Nerille Abraham i British Arctic Survey til Aftenposten. Som jeg sa i min nyttårstale i 2007: «Vi frykter at noe er galt med været. Dette er et varsel vi må ta på alvor».
Historien skrives nå. Akkurat her, i 2013. Snart vil det være for sent.
Det meste ser ut til å gå feil vei. Vi har satt mye inn på at markedsmekanismer skulle løse klimaproblemene. Men mens vi sitter her, kamerater, er EUs kvotemarked i ferd med å kollapse fullstendig. I tillegg synker oljeprisen. Det minner oss om hvor sårbare vi er blitt fordi vi har satset for mye på ett kort. Ikke bare det. Den norske økonomien er i ferd med å bli spist opp av oljeindustrien. Den eter i seg nesten all innovasjon, industriarbeidskraft og investeringer. Norske oljeselskaper, med Statoil i spissen, opererer på en slik måte at deres suksess er avhengig av at klimapolitikken mislykkes.
Foran dette landsmøtet har spenningen handlet om et «ja» eller «nei» til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er en sak som først og fremst er et symbol på noe langt viktigere. Vi kan si ja eller nei, men det er og blir et lite svar på et stort spørsmål. For faktum, kjære venner, er at dersom vi pumper opp og forbruker de fossile brenslene som er funnet til nå, da dømmer vi denne planeten til døden. Det internasjonale energibyrået IEA har regnet ut at vi må la så mye som to tredjedeler av verdens gass, olje og kull forbli under bakken hvis vi skal ha noen sjanse til å nå togradersmålet. Og selv da er vi ikke sikre på om vi er i mål. En slik massiv innstramming øker ikke mulighetene våre mer enn til 50/50. Skal vi bedre oddsene, må enda mer av disse ressursene bli liggende. Kanskje så mye som åtti prosent.
Under den kalde krigen snakket vi om at verden hadde nok atomvåpen til å utslette alt liv på jorda flere titall ganger. I vår tid ser vi altså et lignende og like skremmende bilde. Vi har allerede funnet nok reserver av fossile brensler til å koke i stykker klimaet mange, mange ganger.
Derfor må vi stoppe. Og når vi har stoppet, må vi snu. Bare da kan vi ha et håp om å redde kloden. Så alvorlig er det faktisk. Lille Norge kan ikke gjøre dette alene. Men vi kan gå foran. Dersom vi nå, i dag, sier at vårt oljeeventyr er slutt, vi skal ikke lete mer, ikke åpne flere felt og la drivverdige funn bli i bakken, vil det være starten på en helt ny epoke i menneskehetens historie.
Så vil dere kanskje spørre: Hva med vår økonomi? Vår velferd, våre arbeidsplasser, vår pensjon? Mitt svar på det er at vi må handle nå, mens vi har råd og fortsatt har tid. Og at dette er god økonomisk politikk. For hver eneste arbeidsplass som forsvinner i petroleumsnæringen, skal vi skape en ny innen fornybar energi. For hver eneste watt som ikke lenger blir produsert av fossile brensler, skal vi produsere en watt ved hjelp av revolusjonerende, grønn teknologi. Det vil bety starten på et nytt, norsk industrieventyr. Dette er en politikk som bygger på at vi kommer til å løse krisen. En politikk som bygger på framtida, ikke fortida.
Det vil inspirere en hel verden og endre den for alltid. Det vil bidra til at slutten på petroalderen rykker nærmere. Kanskje så nærme at vi etterpå kan slå oss til ro med at vi klarte det. Vi dro i nødbremsen akkurat i tide, takket være et lite land som våget å tenke stort.
Vi vil skape nye drømmer.
Vi skal ta Norge videre. Vi skal ta verden videre.
I fire nye år - og lenge etterpå!
Takk for oppmerksomheten.»